Anders Nygaards leder til første inkarnasjon av nettzinet.

Jaja. Så sto vi der da. For en gangs skyld brant ihvertfall ikke ildsjelen ut. Den bare antente nabohuset. Og så tok det litt av. Mens vi hører luftvernsirenene vræle, og heimevernet kalles ut for å reddes det som reddes kan av byen, lusker vi rundt i askene og lurer på hva som skjedde. Er Imagonem egentlig noe særlig uten Matthijs, i det vår høyt elskede redaktør har lagt ned pisken til fordel for ungestell og forfattergjerning? (Også kjent som LIVET™)

Er fanzines egentlig noe særlig, når de ikke lenger kan være panamakanal for sånne greier du ikke hører om andre steder? Spør vår frafalne korrespondent Ole Peder fra sitt eksil der ute på nettet et sted.

Fanziners nisje i den mentale økologien har alltid vært analog med sånne rare små dyr som har øynene i ræva og lever av å stjele ørevoksen din om natta. Fanziners ensomme, fattige, heslige, brutale og ofte deprimerende korte liv er avhengig av kontroll over en smal, smal nisje i kampen om oppmerksomheten. Og inn i denne skjøre økologiske balansen kom internetten og tok ørevoksen vår fra oss.

Men er fanzinet virkelig så lite tilpasningsdyktig? Alle tre ingredienser er jo der ute ennå. De som lot fingrene løpe over tastaturet litt fortere enn hjernebarken klarte å følge med. De som fant en slags glede i å lese resultatene. Og de mangslungne esoteriske tema begge interesserte seg for. Fanziners hovedoppgave består normalt i å ha tilstrekkelig lave redaksjonelle standarder til at et møte mellom de to partene kan finne sted.

Men – til dels takket være Matthijs’ og andre brannstifteres bestrebelser – ser ikke folket lenger rollespill som noe sært praktisert av okkultister og andre kjellerdyr. Rollespill er kunst. Rollespill er litteratur. Rollespill er kult, lissom. Vi ørevokshungrende bakkikkere er ikke lenger et hemmelig søskenskap av innvidde. Nå kan en hvilken som helst herremann du kunne finne på å antaste på gata som ledd i ditt nyeste dental-transcedentistiske laivprosjekt finne på å si «Å, ja ørevoks, bra med litt av og til. Ikke helt min greie – men stå på. Jævlig fett.» Jeg har med andre ord funnet ut at jeg ikke lenger er rar og sær og derfor attraktiv bare i kraft av fritidssyslene mine. Nå må jeg faktiske jobbe med det. Det fins endog et Spillskaperlag, hvori er oppsugd en god porsjon av Imagonems tilhengere, og undertegnede er sjanghaiet som styremedlem. Slikt er ikke bra for vår publikasjons Fanizinitet – en egenskap som visstnok forutsetter et touch av «tjuvkopiert på kontoret og stiftet ved fullmåne i en muggen kjeller» for å beholde statusen.

Kjære imaginitter: la ikke Matthijs slippe ustraffet unna med dette. Send ham deres spill, og la ham og hans konsulenter drukne i administrasjonsarbeid i det han trygler om nåde og bittert angrer sin brøde…

Hvor var vi?

Jo. Jeg tror ikke noe særlig på mantraet storavisene gjentok for seg selv da nettavisene kom, og de metaforisk sett satt kollektivt sammenkrøpet i dusjen, rugget frem og tilbake i sjokk mens de mumlet «Papiret i seg selv er nok til å pushe blader…» Det markedet er dessverre allerede overtatt av dasspapirimperiet. I sin suverene arroganse overfor den kritiske trusselen mot ytringsfriheten deres urettferdige konkurranse utgjør, leverer de et mykere produkt som ikke etterlater avtrykk i form av speilvendte setningsfragmenter på pinlige deler av anatomien.

Nettet tilbyr direkte tilgang til de skrivende. Tilgangen er øyeblikkelig og personlig – av og til litt mer personlig en du skulle ønske. Noe alle som har måttet skrelle av sin egen personlige nettstalker kan signere et online-opprop på. Nettet inneholder en flora av særlige og sære saker som, hvis de hadde vært planter, hadde dekket hele skalaen fra grønsken på innsiden av dusjsluket til californiske mammuttrær. Så hva kan vi gjøre? Vi kan stenge sjappa og gå på nett, bli en liten enkeltstemme blant hundre millioner gnålere der ute? Vi kan forsøke å tilpasse oss, finne en nisje nettet ikke har spist ennå?

Men har vi ikke mistet poenget av syne her? Fanzines har aldri handlet om å selge. De hører til en liten bit av verden som ikke engentlig hører inn under den tilbud-etterspørsel greia. Vi lever ikke av å være etterspurt, eller å tjene penger. Hvis det var det vi hadde drevet med, hadde vi laget Se&Hør. Egentlig legger jeg en lang og brungrønn kabel i om de store uvaskede masser interesserer seg for det vi skriver om her.

Å lage blad er nemlig gøy som faen. Derfor fortsetter vi med det. Som kabelleggingen er det en tilfredsstillende, men skitten jobb. Men vi gjør den, fordi det må gjøres. Og så kan kanskje noen andre ha litt glede av det også. Bladet, mener jeg.

Dette Imagonemet blir først og fremst å få på nett. Frykt ikke; det vil bli nok av døde trær å klå på i fremtiden, og selv denne hypermoderne fantakybernetiske imagonemutgaven vil nok bli skjemmet av litt trykksverte. Men actionen vil finne sted på Imagonems skinnende nye nettsider. Om du ikke har vært der, befales du herved å gå dit, logge inn, og ikke logge av før mamma trekker ut kontakten for å støvsuge.

Gamle og nye skribenter og lesende i det ganske land: Velkommen til Imagonem.

Zinet som ikke ville dø.