Nummer to i triologien om den grimme, grimme fremtiden er lagt opp som en fortsettelse i progresjon og skala fra Dark Heresy. Designerne ser ut til å ha hatt ett strålende innfall her – ett lite glimt inn i Noe Som Kunne ha Vært.
Spillet er pakket inn i de samme endeløse listene, prosedyrene og halvrelevante egenskapene som kjennetegner Warhammer-spillene. Men skalaen er endret, og med det er alt forandret. Fra å spille halvgale lakeier som kravler formålsløst rundt i en verden så hemningsløst grusom og håpløs at det blir gøy på en litt feil måte, får man nå sitt eget stjerneskip. Og det er ikke her snakk om en oppskrytt interstellar lastebil, slik som i Traveller; nei – stjerneskipene her er massive katedraler til en tapt teknologisk tidsalder, bebodd av disse myldrende massene som skribentene er så glade i snakke om at rollepersonene ikke er en del av. Oppgaveresolusjonen i spillet løftes opp fra hvorvidt motorsagsverdet ditt setter seg fast i bekkenet til den onde mutanten eller ikke, og retter blikket mot stjernene; kapteinen og hans betrodde kan legge ut på handelstokt, på jakt etter sjeldne varer, eksotiske kulturer, eller ofre for deres mektige flåte. Her teller man ikke kuler og hit points, men mannskap og cargo; rollene kan bygge imperier, terrorisere og legge øde hele planeter, og få et stykke himmel oppkalt etter seg.
Om man nå bare kunne slippe å kaste bort tid på å slå opp i bøker og krangle om regler, ser dette ganske fett ut. Kanskje man med Rogue Trader begynner å nærme seg noe som kan yte [rettferdighet] til WH40K-universet.
Imagonem 
Si hva du syns!