Fastaval 2025

Det siste tiåret har jeg hatt gleden av å tilbringe de fleste påsker på Fastaval, en dansk rollespillkongress nord på Jylland. Hvorfor gidder man det, år etter år?* Jo! Fordi de har en særegen, internasjonalt anerkjent scenarietradisjon. Hvert år pitches det flere titalls synopser fra vordende spillskapere, der det gjøres et utvalg der cirka 30 scenarier går videre og får lov til å settes opp på kongressen. Forfatterne får kurs, seminarer og sparringspartnere underveis i prosessen. På slutten av festivalen er det en (mer og mindre) høytidelig bankett, der det deles ut priser (en forgylt gips-pingvin) til scenarier i ulike kategorier; beste roller, beste formidling, beste metode osv. 

Er dette en garantioppskrift for høykvalitets scenarier? Nei, det er hit and miss, og feltet varierer fra år til år. Er det en interessant modell for å dyrke fram spennende rollespillforfattere og -designere? Ja! 

(Det er et tilsvarende opplegg for brettspillsdesignere, og flere spill med arnested på Fastaval har gått videre til å bli profesjonelt produsert)

Designkulturen på Fastaval har fått internasjonal anerkjennelse og innflytelse, og festivalen har hatt æresgjester som Vincent Baker og Mark Rein-Hagen. I år var æresgjesten svenske Nils Hintze, som har bidratt til flere av Fria Ligans spill.

Spillene jeg spilte i år: 

Republik av Henrik Dithmer

Spillederløst scenarie om en anarkistisk gresk bystat der alle var gale, med en jenga-mekanikk og noen kort som pacingmekanisme. Da jeg viste min venn pitchen til dette scenariet spurte han om den var laget med random-tabell. Det kan man jo forstå. Det var ikke helt innertier, på tross av svært profesjonell fasillitering og noen solide spillerprestasjoner. Vi var rett og slett litt for flinke i Jenga, og ble nok litt for opptatt av det som parallell-lek. Spillet ville mye, kanskje litt for mye, symbolsk, tematisk og mht metode. 

Edsvoren av Mads Brynnum

Jeg fikk gleden av å lede dette Game of Thrones-inspirerte scenariet, som er basert på en slags “intervjumetode” som har gått sin seiersgang på festivalen siste tre år. Metoden går ut på at spilleder stiller direkte spørsmål til én og én spiller, som siden svarer i rolle. I disse sekvensene er det ingen direkte samhandling spillerne imellom, men man lytter til hverandre og bygger videre på det andre har sagt. Men så kan det være morsomme rom for at man har oppfattet ting forskjellig osv. Scenariet åpnet også for mer klassiske rollespillscener rollene imellom. Det fløt tidvis litt ut i “vanlig rollespill” også utenom disse sekvensene, og jeg måtte minne om metoden en del ganger. Kanskje etablerte jeg den ikke tydelig nok innledningsvis. I tredje akt var handlingen spunnet så langt fra det scenarieforfatteren hadde skissert at vi var helt off-script, men det var en fin kreativ utfordring, og jeg mener vi landet greit på beina. Kanskje min favorittopplevelse i år. Å være spilleder gjør en også mer skjerpet. 

Fordømt, for evigt av Rasmus Høgdall

Med spill fra kl 20-01.40 var dette ihvertfall det lengste scenariet jeg spilte i år. Det var nok også et av festivalens mer påkostede, sånn designmessig, med tykt og deilig, glanset og gjennomillustrert papir i rollehefter, handouts og spilledermateriale. Her spilte man jyske politifolk som i en årrekke jakter på en seriemorder. True Detective var nevnt som inspirasjonskilde. Det minnet meg kanskje særlig om det svenske rollespillet Kult med sin action-horror. Det var en fin mekanikk med noen rollekort man kunne snu etterhvert som man ble stadig mer “korrumpert”. Det er visst et bysantinsk okkult plot i bakgrunnen for spillet, som man mest skraper overflaten av. 

Ved Jormundgands ende av Linus Peter Nørregaard Schaksen

Viking-scenarie satt til Vinland på 1000-tallet. Dette synes jeg var ganske sjarmerende. Det jeg vil oppfatte som et ganske “klassisk” fastavalscenarie, med scriptede opplegg til scener som har klare innslagspunkt og føringer for når scenen avsluttes. Særlig første akt var tight og fin. Med slike scenarier er det viktig at hver eneste “forhåndsprogrammerte” scene har en klar funksjon. Det var noen som ble litt for sånn “rollene sitter og snakker sammen”. Men et kult opplegg. 

I år fikk jeg gleden av å kunne spille på norsk i alle puljer. Noen år må jeg spille på engelsk (det er høyst varierende panskandinavisk språkforståelse på danskene, særlig av den yngre garde). Jeg kan jo ikke forvente noen særskilt behandling som utlending, men blir veldig glad de gangene jeg kan spille på norsk, siden flyten alltid blir bedre på morsmålet.

Den komplette oversikten over spill fra årets festival finner du her, noen av dem i nedlastbart format: Alexandria.dk

* At samboeren min er dansk og har vært aktiv på festivalen siden 2007 har formodentlig også noe å si. Svigerforeldre (hvorav svigerfar er brettspillinteressert) og leie av sommerhus i nærheten av festivalområdet er muliggjørende faktorer.