Helgelesning

China Mieville intervjues om fortellermakt i Morning Star, og leverer et spark mot stjerneøyd fetisjering av alle de evinnelige fortellingene vi kjøper, omgir oss med og bringer videre:

Storytelling is clearly an extremely important function of societies, but it’s nonetheless unproven that to be human is to be a storytelling being. Even if it is the case that human beings are completely intrinsically storytelling animals, it doesn’t follow that that’s something to celebrate, any more than we should celebrate the fact that human beings are defecating animals. [Link]

Orken i brønna har noe å si om [lagmentalitet i spillgrupper]. Grad og form for antagonisme mellom deltakerne er nok ikke hele historien, men er helt sikkert en del av et hint om noe som gjør den nordiske spillestilen forskjellig fra andre områders. Går vi etter eksempler fra resepsjonen av I hvalfiskens buk, har spillteksten ganske mye av ansvaret for hva slags innstilling man går til bordet med. Får vi påbud, eller forslag? Hvordan omtales de forskjellige leddene i spillmotoren, og de som skal gjennomføre dem; hvem må, hvem kan, og er det noen som skal eller bør? Er det klare prosedyrer for all interaksjon, eller finnes det et rom deltakernes egen omgangsform kan flyte inn i?

Mens du grunner på det, og skriver og forteller oss om hva du har kommet frem til, lytt til RPGamer’s [intervju med Robin D. Laws]

I motsetning til ovvenente er [Ars Ludi] skeptisk til måten rollespill imiterer andre genrer; blir ikke dette bare enda et nivå med abstraksjon, eller en del av en evig sirkel av imitasjon? Tanken er besnærende, men med minst to problemer – er ikke metaforen med fortynning og lag feil i denne sammenhengen? Og det å plyndre en kunstform for effektive teknikker og adaptere dem til en annen er vel ikke det samme som å kopiere formen man tar fra, og slik fortynne sin egen? Filmkunst har den samme effekten på andre håndverk også – skjønnlitteraturen benytter seg villig vekk av filmatiske grep, det norske teateret har begynt å miste den egne teateralske dialekten som Ibsen sloss så iherdig mot, billedkunstnere har alltid levert storyboards og design til film, og moderne billedkunst bærer ennå sterkt preg av det – selv om spillkitschen blir mer og mer synlig på verdens lerreter.