Undying – Vampyrene kommer tilbake

Hardcoveren til Undying kom i posten på fredag for halvannen uke siden og jeg har endelig fått lest gjennom den. Selve boken er en fin harcover med sølvinlegg i perm og rygg. Tegningene på innsiden er i sort tusj og passer fint med stilen til boken.

Jeg har tidligere bladd igjennom boken, men nå hurtigleste jeg den igjennom fra perm til perm så dette er et slags andreinntrykk.

Stilen i boken minner veldig om tidlige utgaver av Vampire. Undying handler egentlig om de vandødes krig mot hverandre, statusjaget og deres planer og komplotter mot hverandre gjennom århundrene. I motsetning til Vampire: the Masquerade er reglene i Undying fokusert mot akkurat dette.

Relasjonskartet som blir tegnet opp i første spilling sier noe om spillederrollenes status i forhold til hverandre og hvem som skylder hvem store og små tjenester. Det sier også hvor de har jaktmarker og hvem som bærer nag til hvem. Spillerrollene blir så plassert inn i dette hierarkiet med gjeld til andre roller og etter hvilken status man har (Fyrste, patrisier, plebeier, paria).

Undying er basert på Apocalypse World reglene, men skiller seg en del fra disse. Som i Apocalypse World (AW) er spillernes handlinger diktert av såkalte «moves» eller standardhandlinger. Rollene har som i AW moves som er felles og moves som tilhører vampyrarketypen du spiller. I motsetning til Apocalypse World så er Undying terningløst. Når rollene skal gjøre en handling, byr de blod og GM eller de andre spillerne kan by imot. Byingen fortsetter til en av rollene gir seg eller løser inn gjeld.
Det er to typer spillestiler i Undying. Den ene foregår fra natt til natt hvor rollene prøver å gjennomføre sine handlinger i løpet av et kort tidsrom. Dette er typisk under en krise eller hvor vampyrsamfunnet endrer seg hurtig. Det andre er spillingen som foregår mellom krisene, der man spoler tiår eller århundrer av gangen. Her virker det som Undying har et enkelt men utfyllende system som holder rede på spillerrollenes komplotter og spillederrollenes forsøk på å forpurre dem og fremme sine egne komplotter gjennom årenes løp.

Rollene har også mulighet til å stige i status. Dette skjer alltid på bekostning av en annen NPC eller tilogmed PC og du skaffer deg alltid en fiende ved å gjøre det.

En ting undertegnede ikke likte var at spillederhandlingene virket veldig antagonistiske. En ting er som i Apocalypse World som sier «vær fan av spillernes roller» og at du gjør det ved å utfordre rollene. I Undying har ikke med det å være fan av spillernes roller og dermed blir spillederhandlingen mere fiendtlige. Alt i alt, vil du ha et vampyrspill som handler om beinhard politisk kniving så er Undying spillet for deg.