Beintøff Tegneseriehelt

Jeff Smith – skaperen av tegneserien Bone, var nylig i Norge. Imagonem møtte tegneserielegenden og prøvde å finne ut om han var så beintøff som han skulle ha det til.

Den Mystiske Dalen
tekst og tegninger: Jeff Smith
farger: Steve Hamaker
oversattelse: Jens E Røsåsen
utgitt av Egmont 2006
452 sider

Den Mystiske Dalen er den første av tre planlagte bøker fra Egmont som skal samle hele Boneserien på norsk. Boka inneholder den første trilogien: Flukten fra Boneville, Det store kuveddeløpet og Stormens øyne.

Det første som slår en med denne boka er hvor luksuriøs den er. Stive Permer, bokmerke, glanset papir og ikke minst: flotte farger. For oss som ble kjent med serien i svarthvitt er det påfallende hvor bra den gjør seg i farger.

Fortellingen begynner med at de tre hovedpersonene Fone Bone, Phony Bone og Smiley Bone ankommer Den Mystiske Dalen i tittelen. Litt etter litt blir dalens innbyggere, både mennesker, dyr og monstre introdusert. Smith klarer å kombinere komedie og vittig dialog med intense actionsekvenser og treffende karakterskildringer.

Man blir til og med glad i historiens monstre: Rottenikkene. Forfatteren tar seg tid til å virkelig introdusere hovepersonene som man skal følge gjennom hele serien før han litt etter litt introduserer den episke fortellingen som blir videreutbygget og avsluttet i de neste bøkene i Bonesagaen. Fortellingen fungerer like bra når den vingler innom sideplott og ren situasjonskomikk, som når den fokuserer på episk drama.

Bone er allerede etablert som moderne klassiker og hyllet av kritikere og fans. Det er ikke uten grunn; Her er det rikelig å sette pris på for de aller aller fleste, og denne nye luksusutgaven hører hjemme i bokhyllen hos en hver tegneseriefantast med respekt for seg selv. 
 (De som er for utålmodige til å vente til 2008 for å lese hele serien og svarthvittpuristene kan allerede nå skaffe seg hele eposet samlet i en uhåndterlig murstein mellom to myke permer hos nærmeste tegneserieforhandler)

Imagonem møtte Jeff Smith på Grand Café. Som tegneseriefantaster flest er han ikke særlig glad i sollys

 Tegneserien Bone kan bekrives som «Ringenes Herre møter Carl Barks i humoristisk action-epos». Time Magazine regner den blandt de ti beste tegneserier noen sinne og fansene tilber bakken under skaperen Jeff Smiths føtter. I høst dro Smith på verdensturne for å promotere den nye fargeutgaven av serien. Imagonem var selvsagt på pletten og fikk et intervju med tegneserielegenden.

Opprinnelsen
I 1991 started Jeff Smith firmaet Cartoon Books for å publisere sitt eget tegneseriehefte. Da eposet Bone endelig var fullført, tretten år og 1300 sider senere, var det blitt den amerikanske tegneserien som har mottatt flest priser. Og samtidig også den kommersiellt mest vellykkede selv-publiserte serie noen sinne. Men hvordan startet det hele egentlig?

– Stemmer det at de tre Bone-figurene stammer fra en tegneseriestripe du lagde på universitetet? 
– Faktisk ikke bare dem, men Thorn, som var den kvinnelige tittelfiguren i stripeserien, og de fleste andre viktige figurene. Fantasisettingen og den mystiske dalen var også med. Men den episke fortellingen var ikke med den gangen. Stripeserien var basert på nye gags i hver stripe. Bone-fetterne er faktisk enda eldre, de startet jeg å tegne allerede før jeg begynte på skolen, og dukket stadig opp i margene på notatark og skoleoppgaver fra da jeg var liten.

– Det minner meg om historien bak Tove Janssons «Mummitrollet»…
– Jeg ser definitivt mange likheter mellom Bone og Mummiene, men jeg oppdaget ikke Janssons arbeid før ca to år siden, så det har ikke påvirket det jeg har gjort. Min viktigste inspirasjonskilde er nok Carl Barks. Jeg elsker hans Donald– og Onkel Skrue-historier, og har alltid drømt om at det skulle gå an å lese hans verk etter hverandre som en lang episk saga. Det var noe av det jeg ønsket å oppnå med Bone. Hovedpersonene minner mye om Barks’, de er tydelige og lette å identifisere seg med, og snubler uforvarende inn i de mest fantastiske eventyr.

– Du har også nevnt Walt Kellys «Pogo» som en viktig inspirasjonskilde
– Pogo er en fabelaktig stripeserie fra sekstitallet, som i likhet med Bone handler om snakkende dyr i en skog. Men det er også samtidig masse aktuell politisk satire, som uheldigvis kan gjøre det vanskelig for en moderne leser å forstå alle poengene. Kelly tegnet enkle figurer, med tydelig mimikk og fantastisk flotte bakgrunner som har vært en viktig inspirasjon for Bone. Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg fingrene i en samlebok med Pogo, og det var virkelig en åpenbaring for meg. At det gikk an å lage tegneserier på den måten! Det var da jeg bestemte meg for å bli tegneserieskaper.

– Bone er også inspirert av annen litteratur; det episke aspektet i Bone kommer fra klassiske episke fortellinger. Tolkien er et åpenbart forbilde. Jeg elsker også Mark Twains Huckleberry Finn, Homers Odyssé, Mallorys Kong Arthur og så videre.

– Og Moby Dick?
– Den romanen er jo et gjennomgangstema i Bone. Det er hovedpersonen Fone Bones favorittbok og utviklet seg i løpet av serien til å få en prominent plass i seriens symbolikk. Moby Dick er en roman som både er en spennende fortelling som alle kan sette pris på, men den fungerer også på flere plan. Det har jeg også ønsket å oppnå med Bone. Jeg har først og fremst forsøkt å lage en serie som jeg selv kunne tenke meg å lese, men jeg har også sørget for at den skal fungere for lesere i alle aldre.

Bakgrunn fra animasjon
Smith droppet ut av college og sammen med noen studiekamerater startet han animasjonstudioet Character Studio. De lagde i hovedsak reklamesnutter og korte innslag for fjernsyn. Etter å ha jobbet en stund med Bone solgte han seg ut av Character Builders for å satse fullt på tegneserien.

– Min bakgrunn fra animasjon har påvirket streken min. Når man jobber med animasjon må man ha en veldig ren, enkel flytende strek som jeg har videreført på trykk. Dessuten har det påvirket hvordan jeg bygger opp scener ved hjelp av tegneserieruter. Jeg tenker i retning av kameravinkler og å fortelle mest mulig ved hjelp av utsnitt og rutekomposisjon.

– Ser du på animasjon, striper og serieromaner som samme medium?
– For meg er de tre tingene i essens det samme. Jeg har jobbet innen alle tre, men da jeg endelig begynte å skrive en fortellende serie, skjønte jeg med en gang at det var det som passer meg best.

Gjør Det sjæl
Bone var en del av den uavhengige tegneseriebevegelsen som nådde sitt høydepunkt i første halvdel av nittitallet. Pionerene i bevegelsen var bl.a Dave Sim (Cerebus) Wendy og Richard Pini (ElfQuest) og Eastman og Leards Teenage Ninja Mutant Turtles. Disse tegneseriene var publisert utenom de store forlagshusene som hadde dominert amerkanske serier i over femti år. Da Bone først kom ut var uavhengig publisering sterkt voksende og Bone ble i løpet av et par år den som fikk mest suksess av de alle. I 1994 hadde selvpubliserte serier 17% av det totale amerikanske markedet for månedlige serier. Det samme året mottok Jeff Smith fire Eisner Awards og tre Harveys for Bone.

– Å være uavhengig har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri likt samlebåndspreget som mye av de store forlagenes superheltserier har preg av. Da jeg startet opp med først nummer Bone hadde jeg allerede planen klar for en lang fortelling med begynnelse, midtparti og slutt, og noe sånt ville trolig være nesten umulig å få gjort innenfor systemet.

– Er det sant at du tegnet siste side av Bone aller først?
– Siden ble ikke publisert før i 2004, men jeg hadde tegnet den allerede i 1990. Det er kjempemasse ting som har kommet til i løpet av arbeidet med serien, men jeg visste hele tiden hvor jeg var på vei, selv om jeg ikke kunne veien ennå. Det store Kuløpet er en slik ting som først dukket opp som en vits men som senere utviklet seg til å bli et sentralt plot i første trilogi.

– Det skjedde på grunn av tilbakemelding fra leserne. Bone ble gitt ut i blader på ca 30 sider annen hver måned og mellom hvert blad fikk jeg masse tilbakemelding fra leserne om hva de synes var mest spennende og trodde kom til å skje. Kuløpet var en slik ting som mange lesere skrev brev om og spurte meg om på kongresser, så da måtte jeg bare ha det med. I etterkant er Kuløpet blitt en av de tingene som flest mennesker forbinder med Bone.
I det prosjektet jeg jobber med nå, en helt ny serie om den klassiske DC-helten Captain Marvel er prosessen helt anderledes. Jeg lager hele fortellingen før første bok utgis. Det er veldig spennende å jobbe på en helt ny måte.

Fra Papir til Skjerm
I 1990-2000, mellom andre og tredje trilogi tok Smith en lang pause fra arbeidet med tegneserien for å jobbe med en filmversjon av Bone. Sammen med sine gamle kolleger fra Character Builders dro han til Hollywood for å pitche Bone til filmstudioene. Etter hvert fikk han napp hos Nickelodeon. Men det skulle vise seg å ikke bli så lett å få visjonen gjennom. Smith regnet med at prosessen fra tegneserie til manus skulle gå rimelig fort siden historien var klar – filmen var tenkt basert på den første delen av sagaen som allerede var trykt. Hollywoodprodusentene hadde andre planer og foreslo en rekke endringer. De ville gi hovedpersonen Fone Bone magiske evner og ha barneskuespillere til å gjøre stemmene. Det endelige bruddet kom da Nickelodeon ønsket at Smith skulle gå med på inkludere en sang med Britney Spears eller Justin Timberlake for å legge milionene på bordet.

– Er du ferdig med Hollywood?
– Selv om det til tider var veldig frustrerende, var opplevelsen i filmbransjen både morsomt og lærerikt. Jeg holder fremdeles døra åpen for en Bone-film hvis et studio tar kontakt. Men da vil jeg gjøre en del ting annerledes. Jeg vil bl.a skrive manus og lage storyboards helt i begynnelsen av prosessen, og ikke vente på et klarsignal fra produsenten.

I 2005 tok likevel Bone skrittet til skjermen. Telltale Games – En gruppe tidligere Lucasarts-ansatte dataspillutviklere – tok kontakt med Smith for å lage eventyrspill for PC av tegneserien. Første episode kom i september 2005 og nummer to et halvt år senere. Det er planlagt å utgi hele serien som dataspill. Smith forteller at det var foretningsideen som gjorde at han sa ja til å la Telltale utvikle Bone-spillene.

– Da de tok kontakt med meg og la fra ideen om et Bone-dataspill ble jeg med en gang interessert. Det er klare likheter med måten jeg har selvpublisert Bone og hvordan Telltale selger sine spill. Spillene kan bare kjøpes og lastes ned på internett og spillskaperne er derfor uavhengige av de store dataspilldistributørene. Dermed kan de bryte konvensjoner om hvordan et dataspill skal være.

– Hvor involvert var du i utviklingen av spillene?
– Jeg var ikke så veldig involvert. Det vil si: spillene følger plottet fra tegneserien temmelig nøye og jeg har møter med dem i blandt og kommer med innspill om småjusteringer. Vi planlegger også en «Directors Cut» der jeg kommer til å være mye mer involvert.

Gloriøse Farger
Bone ble opprinnelig laget som en svarthvitt-tegneserie. Og hele serien ble samlet i en stor 1300 siders murstein i 2004. Men den utgaven som kommer på norsk nå er i farger. Smith var opprinnelig imot ideen om å fargelegge serien, men ble overbevist av sin venn, Art Spiegelman, mannen bak serieklassikeren Maus.

– Art hadde gått til Scholastic Press, et av amerikas største forlag innen barnebøker og presentert en del tegneserier som han mente de burde publisere. En av disse seriene var Bone. Fordelen med å gi ut serier gjennom Scholastic er at de har et helt annet distribusjonsnett enn de rene tegneserieforlagene. Spiegelman hadde kommet med ideen om at Bone burde fargelegges til denne utgivelsen for å nå et større publikum, særlig barn.

– Jeg var i utgangspunktet skeptisk, for jeg hadde jo tross alt laget Bone som en svart-hvitt-serie, men ble etter hvert overbevist. Når jeg ser resultatet er jeg veldig fornøyd. Det er på en måte et helt nytt produkt.

– Du har en sentral person i tegneseriemiljøet i over et tiår. Hvilke endringer har du sett i bransjen siden du startet?
– Det er to viktige ting som har skjedd. Det ene er at den generasjonen av uavhengige tegneseriskapere som jeg tilhører og har jobbet med lange episke prosjekter etter hvert har fullført dem. Seriene har blitt samlet i store flotte luksusutgaver som man også kan kjøpe i vanlige bokhandler og finne på biblioteket. På tidlig nittitall fikk man tegneserier stort sett i månedsblekker i spesialforretninger.

– Den andre viktige endringen i bransjen: manga! I løpet av noen få år har manga kommet til vesten og endret tegneseriemiljøet. I starten var jeg skeptisk og følte at det ikke var noe for meg, men da jeg så hvor mange unge gutter og ikke minst jenter som plukker opp og leser manga er jeg blitt overbevist om at det er positivt. Det er mange som har vært bekymret for at unge mennesker leser mindre og mindre. Men manga beviser at unge mennesker ikke bare kan lese – de krever det.

– Har amerikanske tegneserieskapere noe å lære av manga?
– Kunstnerisk sett så synes jeg ikke at man skal etterligne mangaen. Serieskapere i Japan jobber på en annen måte enn vi gjør. Men i markedsføring er det mye å lære. Mangaen gjør stor suksess med å treffe helt nye målgrupper for tegneserier.