Advertisements

Sidelengs

Lyden av Kaizers Orchestra’s første plate fyller et dunkelt lokale fullt av karakterer. Soldater og levemenn, horer og adel, spioner og konstabler. De går rolig og høytidelig, spøkelsesaktig, rundt i lokalet, fanger eller unngår hverandres blikk. Av og til stopper to stykker, og utfører en liten pantomime; flere kommer til. De står frosset slik et øyeblikk, og så fortsetter runddansen; nettet av relasjoner – hat, kjærlighet, skyld, fiender og hjelpere – som skal danne grunnlaget for kveldens spill blir vevet.

Billetter, rolleark, kompendie, program og rekvisitt i form av ett veldesignet hefte ble delt ut ved inngangen; arrangørene holder orden på flokken av mer eller mindre nervøse og oppgira spillere, instruerer og aktiviserer en kjeller full av kaizers-stemte kostymer. Runde med applaus for de som er på laiv for første gang. På telefonen forsøker bartenderen å forklare hva slags jobb han er på; forklaringen er nesten identisk med den jeg brukte da jeg forklarte kollegene hva jeg skulle gjøre i helga over lunsjen. Det er en slags forestilling, men for å få være publikum må man også delta som skuespiller.

Denne forklaringen har jeg etterhvert vendt meg til å rulle ut for alle slags rollespill. Men akkurat på Laivfabrikkens oppsetning av Marcellos kjeller får jeg en følelse jeg ikke har hatt før; sammenligningen er mindre av en metafor og mer en beskrivelse av hva jeg faktisk deltar på. Programmet, den sikre hånden på organiseringen, firetimersformatet og møt opp og spill-designen gir meg en uvant følelse av trygghet – heller enn å føle at jeg står klar til å gå på en scene hvor jeg er den enste som ikke har lest manus, kjenner jeg meg relativt trygg, spent og klar til å underholde og bli underholdt.

I stedet for en sammenhengende handling, brytes spillingen opp i 20-minutters bolker, avbrutt av mer tradisjonelle forestillinger hvor handlingen fra sangene som inspirerer spillet vises frem. Særlig disse pustehullene gir spillet en annen følelse enn den jeg husker fra min sparsomme laiverfaring. Skuespillet er neppe på nathionalteaternivå, men jeg tror Ibsens egen scene ville tape om noen her måtte velge. Vignettene foregår midt i rommet, omkranset av resten av deltakerne. Lokalet har en scene, men den er glemt bak et svart sceneteppe, og brukes som en kombinasjon av garderobe og arrangørrom. Alle gruppene i spillet har sin sang og sin tørn; Mr. Kaizer og hans Constanse, Gamle Kristoffer, gutta fra gruvene på 16, Tony og Dominique tar gulvet etter tur, påkalt av braket fra Dirigentens blikkfat.

Alle rollene har sin historie, som skal spilles ut mellom vignettene – nok plott til å fylle en haug med filmmanus foregår samtidig, flyter over i hverandre og kolliderer. Av og til er man biperson i noen andres drama, uten å ane hva som egentlig foregår. Av og til er man midtpunkt i rommet. Universet i Kaizers tekster passer godt inn i denne formen; fargene er sterke, og lagt tjukt på, men man må legge av seg en tilskuervane, må tåle å være en del av et lappeteppe man aldri vil få et komplett bilde av.

Å delta på laivfabrikken føles unektelig forskjellig fra å delta på den lokale World of Darkness-kjellerlaiven en gang på nittitallet. Dette er den samme tradisjonen, sikkert noen av de samme folka (så mange ansikter fra den tiden jeg bare lærte rollenavnene til!), men noe har skjedd. Jeg vil nok aldri våge å si til en spiller at hun eller han har vokst opp. Men kanskje selve rollespillformen har blitt eldre? Modnet? Mer etablert, mer rutinert, tryggere, men samtidig like sjarmerende og smårar nok til å være villig til å betale for å bruke fire lørdagstimer på å kle seg i gammeldagse klær og late som om man er en aldrende kastratsanger med en hang til russisk rullett.

Uansett – dette er en opplevelse man burde kunne selge billetter til mer enn en lørdag på rad. Takk for spillet!

[Link]

[Link]

Advertisements

Si hva du syns!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordiclarp.org

Online magazine about Nordic style larp

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Penetralia

I can't be depressed, I make games...

A Kingdom Is

Games Without Frontiers

Stemmen fra ådalen - en blog om rollespil og historie

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian roleplaying games in English