Når du har en historie å fortelle, tenker du ofte på hvordan du velger og bruker kildematerialet ditt?
I all fiksjon er historien så klart det viktigste; hensyn til virkeligheten kommer i andre rekke. Men gjør ikke det det bare enda viktigere å behandle de virkelige kildene man faktisk benytter seg av med den omtanken og dyktigheten de fortjener? Kan en viss Knausgård gjøres til hjemlige utstilling A? Alle fortellinger, fra Grimms eventyr til journalistiske reportasjer, har en referanse til virkelighet, til menneskelige opplevelser og erfaringer. Uavhengig hvor virkelighetsfjern eller -nær fiksjonen i fortellingen fremstiller seg, vil valget av emne ha potensiale til å sjokkere, berøre og sette varige spor utover fortellingen.
Fenomenet reality bleed synes å være intimt relatert til kildebruk i en slik bred forstand; for eksempel:
[Link]
Historier eksisterer ikke i seg selv; de er alltid om noe. Det man velger å fortelle om er viktig for hvordan historien blir opplevd. Fortellingen blør over i virkeligheten når emnet ikke lar deg henvise det til fiksjonens separate sfære. Fortellerseremoniens boble sprekker, og elementer av historien blir med deg videre i livet. Dette er ikke nødvendigvis uønsket. Selv den mest hardbarka eskapist trenger at historien er fortøyd i en eller annen form for virkelighet for å kunne forholde seg til den.
Hvordan man behandler det emnet man har valgt å fortelle om er minst like viktig for hvordan fortellingen utvikler seg – og de fleste kan vitne på at det man forteller om kan ha en egen vilje og lede fortellingen i uventede retninger. Men har nå egentlig kildene – de virkelige menneskene som er modell for eller skapere av fortellingene våre – noe de skal ha sagt? Hvem er de? Og hva skjer med fortellingen når du velger å fortelle enn annen historie enn den de ønsker seg?
Ta en kikk på et eksempel hvor kildene i høyste grad har noe de skal ha sagt: Time vil fortelle oss en historie om «hva som skjer om vi forlater Afghanistan»:
[Time]
Kommentatorer og bloggere på nettet legger et urovekkende perspektiv på denne fremstilligen; Blogger Rob Bezschizza kommenterte fremstillingen slik, med omskrivningen «Hva som allikevel skjedde på tross av ti års okkupasjon av Afghanistan»:
En kommentator setter fremstillingen i perspektiv slik; test det følgende bildet med underteksten «Dette er hva som skjer om vi forlater Vietnam». Bilders sannhet kan illustrere mange slags historier. Valget mellom to av dem kan ofte være valget mellom journalistikk og propaganda.
Men ifølge Time ønsket Aisha (18) virkelig å fortelle den historien journalisten har valgt å gi oss på forsiden. Hun er blitt et emne for flere konkurrerende fortellinger, begge med stor makt og tyngde. Om vi velger å stole på journalistens fremstilling av Aishas ønsker; har andre allikevel mulighet til å rive opp og gjenfortelle hennes historie uten å begå et overgrep? Hvor mange lag av fiksjon, avstand og tid må til før det opprinnelige mennesket – med de etiske forpliktelsene hun avkrever oss som brukere av hennes eget budskap, sine rettigheter og ønsker – forsvinner? Våger du å prøve deg mot disse grensene, hvor virkelighet og fiksjon kolliderer?
Imagonem 
Si hva du syns!