Klokken 15.20 ser jeg en alv ved bussholdeplassen nær Justisdepartementet. Det har allerede begynt å gråne i Oslo. Det lett androgyne, perfekt symmetriske ansiktet hennes er kranset av en blond, halvlang hårmanke striglet ut i villskap med gelé. De dypbrune øynene hviler på et punkt langt borte i gaten (hun ser simpelthen etter 37-bussen). Holdningen hennes er trygg. Dovre-trygg. Fjellstø.Man kan se at hun er veltrent, selv gjennom den neongrønne jakka. Jeansbukser. Oser energi. Hviler i sitt eget balansepunkt. Gnomen hun står ved siden av blir usynlig. Stygg venninne.
Hadde jeg dyttet til alven hadde hun ikke vært til å rikke. Om jeg i det hele tatt hadde rukket røre ved henne før hun ville reagert. To meter unna med et par skritt.
De andre på gaten har jobb i ansiktet og nakken, vinter i blikket, bekymring i håret. Alven er til stede med hele sin smidige kropp og eldgamle sjel. Total ro.
”Jeg tror bussen kommer her.” Stemmen reflekterer hennes ytre. Eller begge deler blottstiller hennes indre. Fløyelsmyk. Steinhard. Ikke en bekymring i verden.
Garantert en stønner. Trolig en klorer.
Å ja, hun er kul. Denne alven er kul. Ikke dekadent, livstrett, sett-alt-gjort-alt-pult-alt-vestkantsjentekul. Ikke hipp og selvtilfreds kul.
Kul som Jotunheimen. Zen-Babe.
– g.K. (høstyr)
Imagonem 
Si hva du syns!