I en gammel bloggpost prater Russell Davies om [det å late som], og de små spillene som for det meste (heldigvis?) foregår inne i hodet vårt. Egentlig er det vel der den beste biten av alt rollespill foregår. Mange spillere har ved teppefall deltatt minimalt i spill, men er fornøyde fordi de har fått late som på en god måte. Kan spillskapere legge bedre opp til en god indre opplevelse? Eller har vekten på sjangersimulering dyttet denne biten av spillopplevelsen ut av redet?
Si hva du syns!