I anledning Marc Majchers (fra Gizmet’s Game Poems) bok [Twenty-Four Game Poems] oppsummerer [Greg Costikyan] spillpoesien på en treffende måte. Spillpoesier er en del av en tendens Costikyan selv har vært med å inspirere (starte?), og går mot å kombinere teaterteknikker med rollespilling. Men der en dramaøvelses formål er å bli bedre på scenen, er spillpoesien et formål og en selvstendig fremføring i seg selv: Å fange en flyktig tanke, en stemning eller bare en god vits på den spesielle måten bare rollespill kan gjøre det – ved å la spillerne oppleve det selv.
Man må undres på hva man kan ta med seg fra rollespillpoesiene inn i lengre spill; de bør i alle tilfelle kunne bidra med noe mer enn oppvarming og stemningssetting. Mange langspill er allerede kompositter av mindre spill som brukes til å bygge verden, roller og relasjoner. Noe for en fremtidig designerutfordring?
Imagonem 
Si hva du syns!