Språket filtrerer og former din opplevelse av og interaksjon med verden – etterhvert en selvfølge i akademia, til tross for at det blant andre vitenskapsgrener har gått sport i å latterligjøre postmodernismer. Et illustrerende eksempel kommer fra fortellerkunstneren Clare Murphy. Engelsk og Irsk bruker forskjellige språklige konstruksjoner for å referere til egen tilstand; der engelsktalere sier «I am hungry» eller «I am dying», oversettes det samme frasene fra irsk bokstavelig til «Hunger is upon me» og «Death is beside me».Små forskjeller, som samlet kan få flere konsekvenser enn å gi oversettere hodepine. Når vi kommuniserer hva vi er, og hvilken tilstand vi er i, hvordan identifiserer vi oss med og «plasserer» tilstanden psykologisk? Hvilke konsekvenser får dette for hvordan vi tenker om og reagerer på tilstanden? Språk er fulle av slike særheter. Norske fraser har paralleler til denne problematikken, og inneholder viktige nyanser av mening. «Jeg er sulten» plasserer sulten som en passiv tilstand hos en selv; «jeg sulter» er derimot noe helt annet, og bærer i seg en beskrivelse av handling, og impliserer et rop om hjelp, eller et krav til omgivelsene. Når jeg forteller at noe hører hjemme, må jeg velge en annen frase på engelsk, hvor «hearing home» bare vil ha mening etter at man først har puslet ut metaforen fra bunnen av.
Når vi spiller, liker vi å utforske eksotiske verdener; men vi gjør det alltid gjennom filteret til et språk og en tankeverden vi kjenner godt og er komfortable i. Lar det seg gjøre å inkludere fremmede tankesett og språkfenomener i spill? Hva kan de i så fall bidra med?
Si hva du syns!