Sportify

Ikke helt ukjent for de fleste, men allikevel litt obskurt for andre enn fansa; det finnes en proffliga i StarCraft II. I går kom den til Oslo, gjennom arrangmentet BarCraft – sjekk Reddit her og Major League Gaming’s sted her. Det ble lovet tre lerreter, øl, mat og god plass; det meste av lovnadene var på plass, til tross for mindre teknisk hikke og en hjernepiggende feedbackepisode, og et hus som var så stint at det trengtes en ekstra etasje og to lerreter til.

Men hva er det som skal til for at et spill skal kunne gjøres til sport, og fra det til en sport som kan fylle et hus med glade fans og god steming?

Flere nivåer av reproduserbarhet må til. Selve spilldesignen må involvere faste rammer. Man trenger et oversiktlig sett med elementer og måter å manipulere dem på, slik at gangen i spillet kan følges, gjentas, beskrives og rekonstrueres i etterkant. Selve spillingen må kunne formidles live eller tas opp og refereres til tilskuere på en måte som engasjerer. Og spillerne selv må kunne underholde og engasjere ved dyktig spill, ved å inngå i en eller annen form for rangering eller vurdering, og ved å fremvise et minimum av personlighet.

I tillegg trengs et støtteapparat; premier, sponsorer og folk som stiller opp som formidlere – med kommentarer og analyse, med kamera og lyd, med teknikk og materiell. Dataspillenes utfordring er å designe spill som både fungerer som gode spill og passer inn i sportsformatet. Bord- og live-spillenes utfordring ligger dels i støtteapparat og formidling, dels i problemet med å formidle en opplevelse som egentlig bare kan skapes gjennom deltakelse. Når det er sagt, finnes det en del backup å få – sjekk for eksempel Steve Jackson Games’ «MIB»-program. Kanskje har spillfestivalene en jobb og gjøre når det gjelder å bygge bedre samarbeid, erfarings- og ressursutveksling mellom designere, arrangører, forlag og sponsorer?