Lær meg å snakke

We are frail beings
fleeing the gravitation.

Dancing eagles
on snowy boardwalks,
covering the heavens
with our wings.

-Fra diktsamlingen Munnfullmåne (1996), av Tomas HV Mørkrid, forf. oversettelse

Jeg har oppdaget at det fins ting jeg ikke får snakke om. Eller, jo, jeg får lov, men jeg må si det på riktig måte, slik at jeg ikke tråkker på noen. Men den riktige måten finnes ikke. Og når jeg ikke kan snakke om det, er det klart at jeg ikke kan lage spill om det.

Joda, fundamentalistens eller hatkremmerens snerrende vås om at «politisk korrekthet» undertrykker talefriheten er fremdeles vås, syns jeg, da. Disse gruppene har funnet ut at det er makt i å kalle på beskyttelse som forfulgt, kneblet og misforstått. Men det fins et virkelig fenomen her også, en effektiv maktstrategi, som stopper oss fra å snakke om enkelte ting, fra å bruke enkelte ord. Vi er involvert, bevisst eller ubevisst, i et stort prosjekt for å utrydde enkelte ord og uttrykk fra språket vårt. Og det er egentlig ikke et dumt prosjekt; disse nye seremoniene, det sosiale presset, de små sanksjonene – de rammer ord vi godt kan klare oss uten; ord som brukes til å brennmerke, nedverdige og ødelegge, og ikke trengs i en verden hvor ingen ønsker å nedverdige hverandre.

Denne gangen var det indianere det skulle snakkes om. Jeg bevitnet diskusjonen, i stillhet, og det jeg så fikk meg til å holde kjeft. Tidligere har det vært jøder, kvinner, aidssyke, etniske minoriteter; grupper som alle på en eller annen måte eier, kroppsliggjør og bærer med seg tragedier. Vi får ikke snakke om det, ikke i noen uttrykksform, ikke i noen media, for kunnskapen vår er ikke dyp nok, og ordene vi bruker er ikke gode nok. Vi utsletter de vonde ordene og talemåtene, men nye, bedre ord kommer ikke til. Vi kan ikke si «indianer», fordi andre har brukt ordet før oss, og de skitnet det til på det groveste. Så Tomas får ikke lov til å lære av de amerikanske innfødtes møte med europeerne; ingen får lage et spill om amerikanske innfødte, eller, om de gjør det, må det handle om de fortellingene som gjør at ingen får lage et spill om amerikanske innfødte, og vi, vi som ikke forstår, ikke vet, og bruker de gale ordene, får ihvertfall ikke lov å gjøre det.

Så i stedet for å tenke høyt om hvordan vi kan bruke spill til å fortelle hverandre om hverandre, vil jeg heller snakke om språk. La oss først legge gulvet, og så forsøke og se om vi kan stå på det.

Det er undertrykkelse, rasisme og annen faenskap bakt inn i språket vårt. Alle ord, uttrykk, hentydninger og vendinger har en historie. Ord, navn og fortellinger kan såre, skade og drepe når de plasseres i maktbærende sammenhenger. De vonde enkeltuttrykkene hører til et komplett sett av slike, og drar sin mening fra mange små bekker av fortellinger; bak ett enkelt «nigger» ligger århundrer med motbydelige filosofier, hundretusenvis av boksider, utallige scener med komiske svartmalte skuespillere, medisinske avhandlinger, juridiske dokumenter som til sammen har vært foranledningen for millioner av forferdelige historier som er gjennomsyret av lidelse og død. Alt blodet på dette ene ordet smitter lett av på alle de andre ordene; derfor unngår vi ikke bare å bruke ordet, men talemåtene som hører med, fordi de impliserer tanker som frastøter oss.

Selv historier som er «godt ment» kan være blodige. De vakreste tanker – spesielt de vakre, for de er vi villige til å gå langt for – kan legge grunnen for ondskap. Dette har blant annet det amerikanske kontinentets innfødte fått merke. Tanken om den «edle ville» har virket i over 300 år, og har vært en del av grunnlaget for mange overgrep mot de såkalte «ville». Den representerer en form for rasisme, en arroganse av velkjent europeisk merke; man forsøkte å innskrive det fremmede i et verdensbilde som ikke bare gjorde det ufarlig for den rådende orden, men bekreftet og understøttet den.

Denne tankefiguren lever ennå – du trenger ikke lete lenge på nettet for å finne sukkersøte romantiseringer av verdens jeger- sanker- og gjeterfolk, billige kopier og forfalskninger av deres materielle og åndelige kultur til salgs på den nye globale markedsplassens boder og gatehjørner. Nasjonalismen har til og med fått oss til å gjøre dette mot oss selv. Vår egen fortid, arv, vår fortelling, våre forfedre og formødre, er forsøkt redusert til postkort, svulstige klisjeer og fargerike folkedrakter.

Det er gjennom denne ordboken kunnskap om disse kulturene har kommet til oss. Det er gjennom dette språket av hodeklapp, tomme symboler, halvsannheter og ren svindel at vi har lært om de eneste kjente fungerende alternativene til den moderne måten å leve på. Men selv gjennom lagene av ufarliggjøring og barnsliggjøring kan ikke det som gjorde dem så truende allerede på 1600-tallet viskes ut – det at det finnes andre måter å skaffe seg et livsgrunnlag på, fra bunnen og opp – det at den dominerende levemåten ikke er den eneste, at andre verdener er mulige.

Men få av oss kjenner noe annet språk for disse andre verdenene enn det vi finner i Disneys Pocahontas, i New Age-hyllene og reiseshowvertenes vidøyde grafsing i grundig regissert autentisitet; dette er ordboken vi har å jobbe med. «Vi» her er et stort vi, et «alle vi». Uansett hvilken kultur vi kommer fra, er et slikt språk tilgjengelig for oss. Selv om vi har alternativer, velger vi det for å overhodet kunne bli forstått. Hvor hadde urfolksrettigheter stått i dag uten denne retorikken å bygge på? Det er et språk som avskriver, som opphøyer, men samtidig fryser fast og setter på museum det som det snakker om. Du blir ikke norsk eventyrforteller av å lese Asbjørnsen og Moe, med sine pent tilklippede skrivestykker og sin tidsmessige skrekk for fitte og ræv, piss og skit, like lite som du blir Algonquin av å se tegnefilm.

Og her kommer vi til det viktige; når man møter det fremmede, er det ikke i seg selv galt å beskrive det i former man kjenner, å oversette til begreper man behersker. Det er et nødvendig arbeid for i det hele tatt å kunne kommunisere på tvers av kulturer. Det gale, overgrepet, kommer først til når man forvrenger og forfalsker fordi det man finner hos de fremmede ikke passer, når vi flykter fra eller utvisker det som ellers ville tvinge oss til å tenke annerledes. Det er ikke imperiets, koloniherrens og bøddelens språk som bærer ondskapen; det er bruken av maktens språk i en sammenheng hvor noe står på spill, på et sted hvor makten utfolder seg. Overgrepet finnes i språkbrukerens tilslutning til voldsmakten over den han bruker språket til å beskrive. Å eliminere mordernes språk fjerner ikke morderne; det gjør bare morderne usynlige.

Gjennom århundrer har vi i stedet vridd og vrengt på våre herrer og mesteres beskrivelser av oss selv og våre medmennesker, og, gjennom små, smertefulle skritt, undergravet, transformert, brutt om på ordene som skulle lære oss å hate, og slik kommet videre.

Det er allikevel relativt nylig at vi har begynt å forske på og blitt klar over hvor mye bagasje som ligger i det språket vi har arvet fra de generasjonene – grunnleggerne av dagens globale massekultur – som kuttet tråden i flere tradisjoner, og forårsaket mer død og lidelse, enn noen annen før dem. Enda mer nylig har dette så smått begynt å bli en del av en mer allmenn bevissthet, tankegrunnlaget vi har til felles og tar for gitt når vi snakker sammen. Er det denne bevisstheten, skrekken for å bli plassert som folkemordernes medløpere og nyttige idioter, som leder oss til å stoppe hverandre gang på gang, til å debattere ordbruk, navn og definisjoner i det uendelige, og til å forkaste og fordømme så mange tanker i stedet for å lete etter intensjonen bak ordene? Er det også lov å lete etter forståelse av det nye og fremmede gjennom poesi, litteratur, spill, lek, eller er det bare vitenskapens fagfellevurderte avhandlinger som kan holde orientalismen, romantikken og eksotiseringen fra døren? Vitenskapen som så villig har tjent den samme voldsmakten tidligere?

Det er klart at det finnes alternativer til maktspråket; alle kulturer har et eget språk for å snakke om seg selv, en virkelig, levende muntlig tradisjon som man må tilegne seg for å være en del av en kultur, som må være tilstede for i det hele tatt å ha en distinkt kultur til å begynne med. Er det slike språk jeg må beherske for å få lov til å lage et spill hvor en annen verden fremstår som virkelig, troverdig og mulig? Eller kan jeg gjøre som spillskaper Mørkrid – som brukte møtet med en Dakota-høvding som utgangspunkt for et stykke poesi på et språk han kjenner – uten å bli plassert i samband med voldsmenn og tyver?

Det hele må kanskje bygges på en tillit; vi må ha tillit til at mennesker er dyktige nok språkbrukere til å formulere egne tanker og følelser, selv om språket vi benytter er som nedarvede sko, og alltid vil klemme der vi ikke er som våre forgjengere.