Bare et spill?

Bilde CC-BY Anders Nygaard

«Det er jo bare et spill»

Sen kveld, og en sedvanlig forsamling av Oslinger skravler om løst og fast, drodler i ølflekkene på bordet. Temaet var nok noe slikt som Dagbladet, og terroristenes DRAAAAAPssspill.

Jeg fant noen bastante meninger å dele med taleren. Om pilsen eller personen hadde mest og si, se det er ikke godt å si. Animert gestikulering og sterke karakteristikker må denne skribenten vanligvis fiske dypt etter. Ikke denne gangen.

For veldig få ting er «bare». Minst av alt spill.

Spill er viktig, for alle. I dypet av Oslonatta, når trikkene har sluttet å gå, er det bare veldig vanskelig å gripe helt hvorfor og hvordan, og hva det er som knyter seg i meg når noen sier «bare et spill».

Spill er farlige. Spill er fulle av muligheter. Der ute i den store skumle verden blir folk banket opp og drept for å si at én annen verden er mulig. Spill lærer oss at ALLE verdener er mulige.

Spillene er farlige i alle sine deler, vinklinger og komponenter. Ikke bare forer de oss med farlige, fremmede, fæle ideer. De får oss til å se opp fra det trygge, varme skjødet, feste blikket på noe fjernt forbi de brune veggene hos kveldens utvalgte ølskjenker, kjenne ferten av noe mer enn den røykelovspålagte eimen av fjert og gårsdagens sure undergjærede.

De lærer oss også å gjøre noe med det.

Spilldesign og spillorganisering, og spilldeltakelse – alle er ledd i virksomhet som er livsfarlig for de som helst skulle ønske seg at du satt pent stille hvor de kan holde øye med deg. Spillskapere benytter seg av organisasjonsfriheten. De øver opp seg selv og andre i å møtes, snakke sammen og gå ut og gjøre vidunderlige ting.

I Norge er dette stort sett ikke kontroversielt. Vi oppmuntres til det, vi får midler, opplæring og klapp på hodet. Andre steder er det ikke slik. Andre steder kommer det menn i uniform på døra di og stiller deg vonde spørsmål om du gjør slikt. Andre steder blir du offer for blind gatevold. Andre steder forsvinner du, og ingen hører noe mer fra deg.

Noen av oss føler at dette er feil. Og det litt forstyrra tusenmetersblikket som spillingen pådrar oss lar oss ikke stikke huet ned i prompelukten igjen og glemme det hele. For noen av oss blir det med en vond følelse av at noe er ugjort, og at noe er feil her. Andre går ut og forsøker å gjøre noe med det.

Arbeidet deres er ikke “bare”.

Det er komfortabelt å beskytte seg bak spillenes ufarlighet når media ser etter syndebukker. Det er også nyttig, når mennene i uniform kommer på leting etter nye ofre, å peke på hvor barnslige, hvor verdensfjerne, hvor eskapistiske spillene er. Men spill er livsfarlige saker. Spill dreper fordommer, terskler, frykt og sjenanse. Spill river ned barrierer som maktmennesker ønsker var høyere. Spill lærer deg å samles, enes om en vanvittig utopi, og gå ut og gjennomføre den.

Myndigheter legger hindringer i veien for spillarrangører, og bekrefter med det at spill har en virkning. For hva kan ellers være å frykte i det følgende:

Fantasiforbundet vil arbeide for at alle skal ha friheten og mulighetene til å benytte
sin fantasi, kreativitet og skapende evner uten frykt for undertrykkelse. Vi vil skape
en morsommere og mer fantastisk verden ved å jobbe for menneskerettighetene,
med særlig vekt på organisasjonsfrihet og retten til å delta i det kulturelle liv.
Vi mener at alle mennesker fortjener et fantastisk liv. Fantasiforbundet vil
arbeide for at alle skal kunne oppleve spill, eventyr og fantasi i sin hverdag.
Vårt internasjonale engasjement skal være basert på frivillig engasjement,
prosjektbasert virksomhet og at ting skal være gøy.

-Fra Fantasiforbundets uttalelse En fantastisk verden