Det første mennesket som satte foten på en annen verden er borte.
Jeg satt på bussen og leste nyheten, og følte en tristhet utover det at en gammel manns hjerte ikke tålte mer, og at et medmenneske ikke er med oss lenger.
Se på media fra den gangen, i 1969; det går en tone gjennom dem som er nesten skremmende optimistisk. Vitenskap og ubegrensede mengder atomkraft skulle omforme verden til en ny eden, hvor ingen hunger, pest, død eller krig kunne nå oss, og alle hadde kjøleskap og sin egen personlige månerakett. Kanskje var det denne tidsånden Neil Armstrong reflekterte, da han snakket om menneskehetens store sprang.
Og så ble han altså gammel, og døde, før vi rakk å dra tilbake til månen, før vi utryddet hungersnød, før vi koloniserte verdensrommet (vi har det fremdeles på timeplanen ett sted, har vi ikke?).
Så så jeg opp, og oppdaget at jeg satt på en elektrisk buss, og fortalte om månelandingen, og spilte av det berømte filmklippet, for en storøyd åttering ved hjelp av et apparat så latterlig avansert at det får tricorderne i Star Trek til å se ut som en kindereggleke. Så kanskje er det på tross av alt lov å håpe på en bedre verden, i fremtiden.
Imagonem 
Si hva du syns!