Terry Pratchett

Storbritannias nest mest populære forfatter var en fantasyforfatter, rett etter en annen fantasyforfatter. Mainstreamingen av fantasy og science fiction ville antakelig ikke ha vært den samme uten Discworld-seriens popularitet.

Terry Pratchett hadde den vennligste forfatterstemmen jeg vet om. Til tross for at dette var et varslet dødsfall, så har fortellingene hans vært med mange av oss så lenge at det kan bli underlig å venne seg til å ikke ha den neste av Pratchett å se frem til.

Som mange andre Norske fans kan jeg påstå at jeg lærte Engelsk av Pratchett. Ikke å lese og skrive (den æren går henholdsvis til månedsvis med å banke panna i en vegg av Asimov, og Steve Jackson Games), men å tenke og arbeide med språket. Han var en mester av den særegent Britiske vittighetsboken – en P G Wodehouse med dverger og troll. Hans signaturgrep var bathos – det plutselige sporskiftet mellom det banale og det dypt rørende – som virket så godt i kombinasjon med den helt spesielle vennlige forfatterstemmen. Andre forfattere hadde sine plott, verdensbyggingsprosjekter og kreative agendaer; men i Pratchetts verden var vi alle på samme side. Eller ihvertfall fanget i samme båt om vi likte det eller ikke.

Han var uforskammet nerdete og jordnær, en forfatter som klart brydde seg om karakterene sine. En stemme du kunne stole på ikke ville plukke armer og ben av dem i et anfall av forfatterisk sadisme, eller utsette dem for kompliserte og langtrukne lidelser i et forvillet forsøk på å affektere høysinnet literatur. Kanskje Discworld-seriens satiriske blikk på livet er det som kommer ut i andre enden i det du tar en en humanistisk, velreflektert og sylskarp tenker – en som for 200 år siden kunne vært en Locke, Smith eller Moliére, og kjører ham gjennom den moderne forlagsindustriens publiseringskvern. Prachett skrev fantasy for kioskhyllene, ikke filosofi eller høyere litteratur for salongene, og nådde millioner med sine tanker.

Pratchett møtte alzheimerdiagnosen med stort mot. Han fortsatte å arbeide og delta i fanmiljøet rundt verdenen sin til det siste.

Kollega og venn Neil Gaiman linket til sitt perspektiv på Pratchetts fortellinger fra september i fjor.

New Statesman’s Laurie Penny minner oss på hans aktivisme for alzheimerforskning, og omsorgen for de døende.