Why do I GM?

Photo links to this review of «The Storytelling Animal»: http://readingsubtly.blogspot.no/2012_04_01_archive.html

(This question was making the rounds on G+ the other day, and I wanted to save my reply in a slightly more permanent form than the social media platforms provide for. Norwegian original toward the end, i.e: not as long as it looks.)

I often have a touch of stage fright before leading a game. Maybe it’s not the same with the closest circle of 5-6 people I’ve played various games with for 15-18 years now, but actually, yeah, with those too. I should be prepared, but then I’m kind of disorganized and a bit of a laggard, so sometimes I don’t make much prep (or any at all).

Sometimes in life, I’ve happened to be on a stage/in front of an audience. At last year’s Knutpunkt in Sweden I performed a silly text in front of 300 participants. It’d been patched together in an hour or two, right before the “Hour of the Rant”. I was so nervous that my hands were shaking a bit. The manuscript I was holding was trembling, and I had to support myself at a podium. But it went well. The audience laughed in all the right places. And that thing is a kick. The adrenaline, focus. When the words flow freely, and are “just right”, almost as if by channelization. When I’m in kind of a flow AND able to entertain others, help them get carried away… I find that in game mastering, too.

There are probably a thousand other reasons. I like to “create a story with others”. It may be a cliché, but it’s true. I think there’s something beautiful in how we as adults can get together and do that. Almost like a primeval thing. Gather around the camp fire. To put it in a 90’s White Wolf way. But also it’s almost like child’s play. The way we would freely jam, take on new characters and just be present in a story of our own making as kids.

To be the storyteller of the tribe, the shaman who conjures fable beasts, real animals, archetypal heroes and villains with shadow images on the cave walls, with his voice, grimaces and gestures. To release all these things that live in me, that I’m not allowed to show at work or in a family dinner. It’s primal. And incredibly important to me.

I don’t think I’m a typical «leader type». I often feel more comfortable as the clown/critic/outsider. But I think it’s healthy for me to sometimes be the one who decides. To control who has the spotlight. Make sure everyone gets to shine. Conductor/director/facilitator… I think I’ve learned and strengthened many social skills through game mastering.

In my early days as a role player, I was sometimes served with the statement “the GM is God”. I thought that rang as untrue then as I think it does now. The GM can distribute power, the rights to narrate and the word. Who has the word. But if he abuses that power, or sits talking and talking without letting others contribute, or is unable to catch the player’s interest/attention and entertain… who’s God is he then?

Original text:

Jeg har ofte litt prestasjonsangst når jeg skal spillede. Kanskje ikke sammen med den aller nærmeste gjengen på 5-6 stykker jeg har spilt forskjellige spill med i 15-18 år nå, men jo, egentlig med dem også. Jeg må jo være forberedt, men så er jeg surrehue og somlepave, så noen ganger går det ikke. Men på kongress og sånn? Jo. Jeg skal for første gang spillede på Fastaval i påsken. Meldte meg frivillig i siste liten. Har fått scenariene tilsendt, men vært for bizzi denne uka til å lese. Dette er jo ting folk (danske venner) gjerne har jobbet med i månedsvis, og jeg er ikke like vant med spillkulturen der (selv om jeg nok har skjønt en del). Fastaval har rimelig høy prestisje oppi min knoll…

Men altså: hvorfor?

Noen ganger i livet hender det jeg står på scene/foran en forsamling. Jeg fremførte en tøysegreie foran 300 deltakere på Knutepunkt i Sverige i fjor. Tøysegreia var snekret sammen på en time eller to før den skulle avholdes. Jeg var så nervøs at jeg skalv på hendene. Manuskriptet ristet, og jeg måtte støtte meg til et podie. Men det gikk bra. Publikum lo på de rette stedene. Og den greia der er et kick. Adrenalitet, skjerpingen, fokuset. Når ordene og innfallene kommer trillende, nesten som ved kanalisering. Når jeg er i en slags flowtilstand OG klarer å underholde andre, rive dem med… det finner jeg også i spilledelse.

7 år yngre, like blid. Foto: Håken.

Det er nok tusen andre ting også. Jeg liker å «skape en historie sammen med andre». Det er kanskje en klisje, men det er sant. Jeg synes det er noe vakkert ved det at vi som voksne kan komme sammen og gjøre det. Nesten en ur-greie. Samles rundt leirbålet, liksom. For å være si det litt 90-talls White Wolf. Men også nesten som barns lek.

Å være stammens forteller, sjamanen som maner frem fabeldyr, virkelige dyr, arketypiske helter og skurker med skyggebilder på huleveggene, med stemmebruk, grimaser og fakter. Slippe til alle disse tingene som bor i meg, som det ikke er lov å vise frem på jobb og i familieselskap. Det er primalt. Og helt utrolig viktig for meg. Mye av dette er vel det samme når jeg bare er spiller… så hva gjør spilledelsen annerledes?

Jeg tror ikke jeg er noen typisk lederskikkelse. Jeg trives ofte bedre som klovnen/kritikeren/outsideren. Men jeg tror det er sunt for meg av og til å få lov til å være bestemmemannen i en gruppe. Styre hvem som har spotlight. Passe på at alle får skinne. Dirigent/regissør/fasilitator… Jeg tror jeg har lært/styrket ganske mange sosiale ferdigheter gjennom spilledelse.

Da jeg begynte å spille fikk jeg av og til servert formuleringen «spillederen er Gud». Jeg synes det var like idiotisk da som nå. Spillederen kan fordele makt, fortellerrettigheter og ordet. Altså hvem som har ordet. Men hvis han misbruker den makten, eller sitter og babler og babler uten å la andre komme til orde, eller ikke klarer å fange interesse/oppmerksomhet og underholde… hva er han Gud over da?