Blant mange tiltrekkende tilbud i programmet til den danske spillfestivalen Fastaval finner vi rollespillscenariet Drengen og byen – en «coming of age» fortelling satt i Giæver og Gudmundsens retrosurrealistiske urbanfabel. Resultatet vil kanskje forsyne oss med et håndfast eksempel på hva som kan skje når den danske festivalstilen møter norsk indie?
Spillinger satt til byen huskes gjerne for den barokke blandingen av underlige, surrealistiske og hverdagslige elementer. Teksten er full av minneverdige vignetter som veksler mellom underholdende, uhyggelige eller overvirkelig urovekkende stemninger. Vaskeseddelen til Drengen og byen antyder at man har lagt dette trekket direkte inn i fortellingen, som har fått en apokalyptisk skala – i det spillet begynner er undrene i ferd med å forsvinne, og kanskje selve byen med den.
Kanskje det er verdt å undre seg litt over hva som skjer i dette oversette lille mellomleddet mellom spillboka, selveste sjefsteksten, og spillarrangementet. Man har alltid kunnet ordne seg scenarioer til spill, og de trekker alle ut en liten del av helheten i spillet, smalner ned og velger ut det som skal bli en spillseanse fra de tradisjonelle firehundreogørten sidene med tekst fra designeren. Finnes det forskjellige måter, metoder og filosofier for det å gå berserk i kutterommet? Er det noen trekk som alltid må være med, om man ikke ønsker å skrive et helt annet spill? I Itras tilfelle er det kanskje ikke noen egentlig kjerne – summen er større en delene, og spillskaperne oppfordrer selv til omfattende vandalisme på skaperverket. Skaperne av Drengen og byen har plukket opp slagordet deres, og lagt til sitt eget – «Itras By er din by – Drengen og Byen er din fortælling!».
Fra egne Itraeksperimenter husker jeg svært forskjellige fremgangsmåter – fra Martin Bull Gudmundsens prisvinnende Hotell skyggetaket, med en stramt planlagt kapittelstruktur, til friformspilling hvor forhandling og fabulering over dramatiske egenskaper satte scene, plott og mål, og så gled jevnt over i handlingen. Martin valgte ut ett av byens mange undere – hotellet hvor ingen som sjekker inn går uforandret ut – og spant hele fortellingen rundt en natt på hotellet og karakterenes transformasjon. Friformspillingen med Haaken Lid som spilleder vandret på kryss og tvers i byen, og nye mirakler og snurrepiperier fantes på hvert hjørne, sømløst blandet inn i de vi husket fra boken.
Arrangører som benytter seg av festivalscenarioer har helt klart flere hensyn å ta enn det de fleste spilledere er vant til – man må skrive noe en gjeng fremmede kan plukke opp, lese og bruke, kanskje til og med uten å ha tilgang på et komplett sett av de fem hundre kildebøkene og romanene til Blodsuger: Vi Leker Gjemsel. Man kan heller ikke regne med et så takknemlig publikum som Håken i eksempelet over fikk, et som har lest hele boka, husker store deler av den, og samarbeider godt om å bygge en fortelling. Den danske løsningen synes å være å glemme hele boka, og i stedet skrive et scenario som står fullstendig på egne ben, uten å benytte seg av noen omfattende kilder – om det tradisjonelle rollespillet er et epos, og de norske indiespillene er poesier, må det danske scenarioet kalles et rollespilldrama.
Selv forsøkte jeg med med en mellomløsning på forrige Arcon. Jeg ønsket å arrangere et festivalspill i en ferdigpublisert verden, men kunne ikke regne med at deltakerne kjente hverken verdenen eller systemet godt nok. Resultatet ble Transhuman Space: Genetic Demos, hvor rollearkene inneholder nøkkelinformasjon om bakgrunnen, og opptil fem spillere leser alle ti rolleark før de velger seg en, og resten går tilbake til spillederen som biroller. Det ble en noe klumpete hybrid, men kanskje ble mer hindret av et for langt plott med for mange lokasjoner enn av de informasjonstette rollene. Transhuman Space har både en styrke og en svakhet i en enda større tetthet av undere enn Itras by; rollene beveger seg gjennom en apple-fanatikers våte drøm, hvor avansert informasjons- og bioteknologi gjennomsyrer hver minste tanke og handling. Mens spillerne tester ut alt leketøyet, går tiden, og selv om vi har det gøy blir man tvunget til en lite tilfredsstillende og antiklimatisk slutt.
Kanskje er en bedre løsning å ta et ark fra friformen – legge inn føringer og harde regler som lar undre og andre plottelementer spinnes eller spilles inn handlingen i felleskap heller enn å aktiveres fra rollearket? Videre eksperimenter vil antakelig gi klarhet i saken.
Drengen og byen
Itras by
Genetic Demos
Imagonem 
Si hva du syns!