Advertisements

Me står ved vindauget

Tidsskriftet Vinduet er ett av stedene litteraturnerdene kommer for å slurpe av kunnskapens kilde. Denne penn har ikke latt seg dyppe så mye i denne verdenen; for mye billig, importert anglofantasy i ungdommen fremmedgjør deg visstnok lett fra mer hjemlige fremstøt. Men det er visstnok viktig å utvide horisonten sin, og besøke andre, ukjente former for nerderi. Kanskje til og med lære noe nytt å ta med hjem til nerdereiret sitt i kjelleren.

Vinduet ser ut til å være stedet hvor litteraturnerdene krangler om hvem som er mest indie. De siterer filosofer som Foucalt og Derrida på hverandre, og fornærmer hverandre på elegante og snirklete måter. Dette er velkjent adferd fra spillkjellerne, enn dog med andre navn i autoritetsargumentene. Flamme forlag har visst fått penger av Cappelen Damm (forlaget som også våget å putte penger på rollespillet Fabula). Det er slemt av dem, ettersom… hmm… en gjenlesning av Foucalt vil antakelig gjøre dette klarere for meg. Flamme forlag svarer at de driter de strengt tatt i, fordi… ja, Zizek.

Her er det nok på sin plass å skrive og si hei, og bemerke at undergrunnen nok må sies å ha opphørt å være “undergrunn” i det den har catfights i et tidsskrift man kan kjøpe på Narvesen.

Men, altså: Alt i alt menes det noe slikt som at det her foreligger falsk markedsføring – virkelig skadelig og ødeleggende sådan. Det å fremstille seg som uavhengig, drapere seg i undergrunnens gevanter, når man vitterlig er finansiert av en av de store, tunge bokpusherne i landet er ikke bare en dødssynd mot autentisiteten, men et angrep på selve eksistensen av en Autentisitet. Flamme Forlag svarer kjekt at man har vel egentlig aldri forsøkt å lure noen, og at det å “selge ut” ikke er det samme som å være “kommersiell”. Men her er vi inne på et stammespråk jeg strengt tatt ikke bør forsøke å tolke nærmere uten å ha gjort et par års grundig feltarbeid. Jeg antar at Vinduet ikke hadde hatt så mye vettug å si om immersjon og bleed versus pacing, eller effekten av AC på spillrytmen i D&D heller.

Men emnet er spennende nok det. Det føles som om autentisitet er stadig mer etterspurt, og det er ikke vanskelig å forestille seg, med fremveksten av digitale tjenester, 3D-printere, stadig mer avansert spam og masseprodusert skreddersøm, at konstruksjoner av autentisitet blir stadig mer aktuelle som strategier til autoritet der ute i den store, skumle Offentligheten.

Spillere har en lang historie som undergrunnsaktører, forstått som skapere av kulturaktivitet som ikke når frem eller blir synlig i samfunnets utstillingsvindu, fordi portvoktere ikke ser på dette som estetisk verdifullt, økonomisk utbyttbart, eller kulturbyggende nok. En tråd av opposisjon og aktivisme er vevet tett inn i dataspillenes historie, kort oppsummert i skremmefiguren “hacker”. Rollespill har vært en stillferdig komponent i og uttrykk for avskrevne, ihjeltidde og demoniserte estetikker siden 80-tallet. Spillsirklenes muntlige historie, mytologi og levende minner bærer mye kunnskap om og spor av dette, selv etter at en smal sjanger av dataspillene har forbigått allmektige Hollywood i omsetning.

Men ingen ønsker å være i undergrunnen for alltid. Det er vel ærlig talt ganske kjipt der nede. Dagens vaskeekte undergrunn vet nok ikke engang at den er det, og vil nok ikke beskrive seg selv slik før den egentlig har sluttet å være det; begrepet undergrunn tar man gjerne først i munnen når arrene etter den møysommelige kampen for å komme frem i lyset skal vises frem, eller når avisene vil synse om hva som gikk galt. Vi har ikke hørt om den virkelige norske undergrunnen, fordi den ikke får plass i de kanalene vi har adgang til, og bare snakker med seg selv.

Per Ulv-syndromet er nok et greit bilde på hva som skjedde med de mange kulturelle bevegelser som mer eller mindre plutselig viste seg å ha noe å bidra med – i form av samfunnskommentar, nye ideer, eller bare bøttevis med profitt. Man fortsetter å løpe selv om bakken er borte. Når man først oppdager at man tråkker i tomme lufta, slår kanskje nostalgien for tidligere tiders frihet, ansvarsløshet og gode fotfeste inn, men sjansen til å beholde uavhengigheten eller et stortågrep på klippekanten har blitt gentrifisert bort for akk så lenge, lenge siden.

Forslag: Det norske kulturlivets virkelige undergrunn er å finne der hvor aktører må kompromittere seg, ta det de kan få fra de store gutta om de vil nå ut til mer enn en vennekrets eller to. Der i gården har man nok ikke en gang tid til å tenke på å drive fiskedans med nevene fulle av filosofer på spalteplass i Gyldendals eget litteraturtidsskrift.

Advertisements

Si hva du syns!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordiclarp.org

Online magazine about Nordic style larp

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Penetralia

I can't be depressed, I make games...

A Kingdom Is

Games Without Frontiers

Stemmen fra ådalen - en blog om rollespil og historie

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian roleplaying games in English