Fortelleren

På et loft i Paris bor det en vampyr.

Hver natt går han ut, og vandrer løst mellom gule vinduslys, mørke smug, gatelykter og mennesker varme av vin og glede. Før eller siden kommer han til et sted hvor det virker riktig å sette seg.

De fleste gategjøglerne er høylytte, kaster seg fra sted til sted, haler tak i forbipasserende, roper og gjør ablegøyer.

Vampyren fanger noen blikk, og en gruppe turister, en vennegjeng, en enslig forbipasserende, stopper, uten helt å vite hvorfor. Mens flere kommer til for å se hva som er på ferde, begynner han å snakke, lavmælt men tydelig.Han forteller eventyr. Ikke noe som til vanlig trekker mengder, men noe i fortellerens stjålne blod lar ham fjetre akkurat så stort eller lite publikum han synes passer. Når fortellingen er over, vil en av dem følge etter ham. Han tar aldri mye, etterlater ingen spor. Selv om han aldri vil kunne bli en av dem igjen, og blodtørsten aldri forsvinner, er han glad i lytterne sine. Lytterne og fortellingen har holdt tørsten og galskapen den bringer med seg på avstand natt etter natt, mens byen grodde stadig nye utvekster, mens konger kom og gikk, og andre vampyrer reiste seg fra graven og brant ut som døgnfluer.

I natt ser han en annen vampyr blant lytterne; inntørket, innsunket, med et grønnskjær i huden, skjelvende av sult. Han ser hva som snart vil skje, og alt han ikke kan gjøre. En mann, dresskledd, på vei til metroen, har stoppet for å lytte. Folk snur seg, mumler urolig i det han blir røft grepet og dratt mot en kjellertrapp med overmenneskelig styrke. Noen roper ut spørsmål.

Fortelleren fester blikket, kremter lavt, og kjenner blodet han har stjålet strømme ut i den døde kroppen han bærer rundt på. Lytterne vender seg som solsikker i en åker mot ham, og lytter til resten av historien, øynene sløret, ørene døve for alt annet enn fortellingen som folder seg ut for dem. De hører ikke ropene om hjelp, enser ikke skrikene, den plutselige stillheten.

Mens han avslutter historien, og tenker på det han kommer til å se i kjellertrappen om en liten stund, kjenner fortelleren enda en liten del av mennesket han var falme vekk.