Gamer.no’s Thomas Heger stiller ubehagelige spørsmål her:

[Link]

Kommentarfeltet er som alltid kostelig lesning. Men alvorlig talt – spill er systemer for å manipulere symboler og fortellingene de er oppløst i. De kan være ganske kraftig kost i den sammenhengen. I møte med spørsmålet om det er «moralsk forsvarlig å slakte ned jihad-opprørere» i et spill er selfølgelig det første som slår deg motspørsmålet – hvorfor det skulle være forskjellig fra å slakte ned andre soldater – eller aliens, eller de rare brune vaggende blubbene Super Mario begår folkemord på hele tiden. Det er jo bare et spill. Uansett hvor realistisk eller urealistisk fremstilt dine hamsterpellets de jour er?

Men er ikke en spilldesign også en meningsytring? Kanskje kan ikke slike ytringer leses ut av overflatefiksjonen – et direkte referat av spillerens handlinger – men ut av en analyse av selve spillmotoren, hvilke elementer den er foret med, og både de intenderte og ikke intenderte mulige iterasjonene av dette utgangspunktet. For eksempel: Half-Life 2, mer enn originalspillet, har et kraftig antiautoritært tilsnitt – ikke først og fremst fordi man skyter politi og militære over en lav sko, slik som i eneren, men i måten spillet fremstiller et autoritært samfunn på.

Skaperne av Medal of Honor forsøker å legitimere seg ved å knytte seg til en diskurs som handler om respekt, tyngde og ikke minst autentisitet. Men så lenge denne bevisstheten bare ligger på overflaten, og ikke gjennomsyrer selve spillstrukturen, er den i beste fall verdiløs, i verste fall et ledd i bevisst krigspropaganda.