Det burde allerede være kjent at «merkevarenavnene» Matthijs Holter og Ole Peder Giæver har begått en bok for Cappelen Damm som heter «Rollespill». Boka er illustrert av Marie Lyshol, og utgitt i Faktaløve-serien, som allerede inneholder titler som «Samer», «Olje», «17. mai», «Skating» og «Utrolige dinosaurer».

D’herrer. Lyshol ikke avbildet (eller usynlig).

Førsteinntrykket av boka er visuelt tiltalende, og etableres av Lyshols enkle, men fargerike tegninger på omslaget. Temafargene på omslaget er i utgangspunktet svart og gult, og på forsiden er det tre veldig forskjellige figurer som allerede her viser noe av mangfoldet som ligger i rollespillhobbyen. Her er det både magi, teknologi, og flyvende terninger. Bildet oppsummerer i grunnen hobbyen ganske godt. På baksiden står det en tekst som jeg oppfatter som ganske fengende, og avsluttes med følgende passasje:

«Men pass deg: Har du først prøvd rollespill, vil ingenting bli helt det samme igjen.»

Dette er noe etablerte rollespillere vil kunne kjenne seg igjen i, og det er spennende nok til å vekke interesse for den som ikke kjenner til fenomenet rollespill så godt. Hvem kan stå imot?

Hvem vil ikke være en av disse tre, liksom?

Inni er boka gjennomillustrert, ikke bare med tegninger, men med dekorasjoner og fargebruk som fremhever og skiller ut enkelte passasjer. Designet er både pent og nyttig. Det er utrolig enkelt å skille de forskjellige tingene fra hverandre fra starten. Det brukes en kjempesøt ork for å komme med presiseringer underveis, noen ganger i en snusfornuftig positur, og andre ganger bare muntert smilende. (Jeg må innrømme at jeg ble litt forelsket i den orken.)

Ikke disse orkene. De er slemme.

Boka introduseres med en illustrasjonstekst som forestiller et eksempel på spill. Denne er spennende, setter stemningen, og fungerer veldig fint som åpning. Oppfølgingen med fagtekst er også bra: teksten er kort og konsis, og velformulert på en enkel måte uten å virke fordummende. Det er taktisk å bruke begreper fra film, fordi det er referanser som (store) barn kanskje tar enklere enn å gå rett på fagterminologien til rollespillhobbyen. Språket i de forskjellige delene av teksten beholder denne formen igjennom hele boka, dog med noen innslag av lek med ord som kan virke litt kleine for voksne, men som ganske sikkert fungerer godt for målgruppa.

Vi får følge en fiktiv spillergruppe med barn gjennom bokas eksempler på spill, og passasjene deres er realistiske for aldersgruppa og herlig kjønnsnøytrale. Det gjøres ikke noe poeng ut av at gutter spiller jenteroller og jenter spiller gutteroller, siden dette i teksten faller seg svært naturlig. I et kjønns- eller likestillingsperspektiv er dette et godt grep, og det ufarliggjør også såkalt «gender bending» (at man spiller et annet kjønn enn man er i virkeligheten) for leserne. Boka tar også på seg en oppdragerrolle med tanke på det å akseptere «bud» som gis under spillet, at man ikke spiller for å vinne, og det å gi alle deltakerne rom til å leke og påvirke leken i fellesskap. Dette er en viktig presisering, og et fint innslagsom løfter boka. I en barne- og ungdomskultur som ellers er i ferd med å bli prestasjonsbasert og konkurranse-/resultatorientert, er det viktig å understreke at leken og fellesskapet er viktigst her. Kapitlet om de fysiske forholdene rundt spillet og spillebordet er også fint. Disse delene av boka fungerer fordi de konkretiserer det sosiale uten å vifte med noen pekefinger.

Fantasi i full sving.

Etter hvert kommer det også noen sider om hvordan man selv kan prøve ut rollespill. Disse sidene er lagt opp på en lignende måte som de gamle «Tidsmaskin«-bøkene, og du må velge en av to roller og forholde deg til de valgene igjennom eksempelet. Slik boka er lagt opp, havner de forskjellige delene av dette minieventyret innimellom andre deler av boka, for eksempel mellom forklaringer av terninger og matematikk, erfaringspoeng, og så videre. Dette fremstår noe rotete for meg som voksen, og jeg føler meg avbrutt når jeg egentlig holder på å leve meg inn i eventyret – men samtidig er det en avveksling, slik at de delene av teksten som handler om regler ikke blir så kjedelige å lese – for de kommer ikke i ett eneste, langt strekk. Det er vanskelig å si om dette er udelt bra eller ikke, og jeg mistenker at forskjellige lesere vil oppfatte akkurat dette på forskjellige måter.

«Og nå: roll for treasure!»

Noe annet som virker rotete på meg er at noen av sitatene fra virkelige rollespillere virker malplasserte, og henger ikke sammen med den konteksten de er plassert i. Det kunne nok vært mer hensiktsmessig å bruke sitater fra yngre rollespillere (siden jeg kjenner de fleste av de siterte personene, kan jeg også uttale meg om alderen), siden boka tross alt er myntet på et yngre publikum som gjerne skal kunne identifisere seg med andre i hobbyen. Slik sitatene nå er brukt, skiller de seg litt negativt ut fra resten av boka. Jeg ble også litt forvirret av illustrasjonene av terninger: de forestiller terningtyper som går utover normale seks-sidede terninger, men disse terningtypene forklares ikke og henvises ikke til i teksten på noe sted. I alle eksemplene brukes bare sekssidete terninger, så vidt jeg kan se. Jeg savner også et innholdsregister. Det blir tungvint å lete etter ting selv om boka er ganske tynn.

Svoooosj!

Utover i boka blir noe av teksten mer avansert, med litt mer voksent språk. Tekst-til-bilde-ratioen endrer seg også til å bli mer teksttung. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Bruddet med de tegnede illustrasjonene i kapitlet om laiv (her er det brukt foto) fungerer for så vidt, og er det eneste stedet jeg synes det virker naturlig å ikke bruke rene tegninger. Det fungerer også for å illustrere at laiv er «virkelig», og at spillerne der faktisk selv er fysisk til stede i historien.

Oppsummert: Denne boka representerer hobbyen godt for et yngre publikum, og viser på en engasjerende måte overgangen fra barns vanlige rollelek til rollespillet som en mer organisert aktivitet. Boka er pen, spesielt inni, og inneholder passelig med tekst i et godt og passende språk. Selv om jeg forlot målgruppa for ganske lenge siden, anser jeg boka som et godt kjøp og som «verd forsøket» dersom man ønsker å rekruttere fremtidige geeks til hobbyen. Boka fungerer også ideelt sett beroligende på skeptiske foreldre og andre voksne, og presenterer rollespill som et likeverdig (om ikke bedre) alternativ til dataspill.

Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal kjøpe i jul- og bursdagsgaver til unger jeg kjenner.

«Niåringen har rullet opp sin første paladin!»