Ut på dypet

I forbindelse med Den Store Debatten om Spillkritikken oppsummerte UiB’s [Kristine Jørgensen] det hele, slik det forelå på dataspillenes side av gjerdet, på en forbilledlig måte i sommer. [Se også Imagonemsk kommentar her]. Gjennom mye av diskusjonen gikk en litt klissete, nedlatende undertone om at jo, kanskje dette kan bli noe når du blir stor, men akkurat nå er nok ikke spillene *dype* nok for sånne alvorlige, ekte akademikere og journalister. Også er de jo så laaange, og vanskelige, slikt har jo ikke årtnlige folk med jobb og sånn tid til.

Dem om det. Hundre år siden i internettid. Men [nå som du har klikket på denne linken] fra ett av opphavene til debatten, og spilt litt, kan vi kanskje prate litt mer om saken?

Akkurat dette med dyphet burde vel egentlig være irrelevant for noen som så mye som har pirket i overflaten på klodens elitekulturelle liv slik det har drukket, tigget, snortet, skreket og sjanglet seg frem gjennom de siste 30 årene. Folk flest bruker de rareste kanaler for å sette form på både enkle og innviklede ideer. Et øyeblikks innfall kan settes som et dikt eller et ti år langt romanprosjekt – himmeljodlende lykke kodes like godt i dans som i skulptur laget av rekved, bobletang og tyggegummi. Den mest avgrunnsdype fortvilelse kan reflekteres i en symfoni eller i lapper limt opp på T-banestasjoner.

«Dybden» ligger og flyter ett eller annet sted mellom kunstnerens blødende (eller bare litt inkontinente) sjel, stedet, tankerommet, tiden, følelsen, mottakeren, dagsformen, temperaturen og antallet lemen på finnmarksvidda i år; de store åpenbaringene og de små innsiktene er kanskje ikke det første et skapende menneske bør bekymre seg om når den tiden kommer at noe må ut. Og om du godt kunne tenke deg å studere måten børstet stål reflekterer lyset fra en dobbeltsol på en fremmed planet, og et stort rikt spillforlag kommer og vil betale deg for å lage datamodeller av tøffe leiesoldater som skyter hodet av hverandre, ja da er det kanskje like greit å ta jobben, men sørge for å legge inn en dobbeltsol og litt børstet stål?

Man kan diskutere gjennomføringen, den varierende relevansen uttrykkene har for enkeltmennesker og offentligheten, teknikk, kontekst, hva man selv synes om grunnlag og innhold. Man kan pirke og kives over de tusen mulige tolkninger som oppstår når den mimetiske effekten slår inn, eskalerer og renner ut i arkivene.*

Men at en og annen griper til spill, og at man da jobber innenfor de betingelsene som finnes, burde ikke overraske noen. Å antyde at deres arbeid er mindre verdt bare på grunn av formvalget er vel strengt tatt ikke et innspill som er verdt å diskutere.

*Den tradisjonelle slutten for et mem inntreffer når 4chan går lei av å ødelegge det. Vi har hørt fra folk som har peiling på eskatologi at det litt etter alle tings siste punktum vil lyde en ensom Anons stemme i mørket; han klager over at han aldri får ha fine ting.