Discordia (bloggen, ikke Vor Frue av Uorden) utrykker noen reservasjoner angående Bleed-nummeret til spillmagasinet Playground. Som hos de fleste andre er holdningen til den rolleoverskridende innlevelsen «Bleed»-begrepet beskriver grunnleggende positiv – ihvertfall mer positiv enn hos Imagonem da manifester og rapporter fra ekstreminnlevelsen begynte å dukke opp en gang i dinosauralderen.

Men: Playground nevner Milgram og Zimbardo i positive ordelag på lederplass; begge med resultater og ekspermentmodeller som strengt tatt ville fått en etikkomité i dag til å sette traktekaffen kollektivt og permanent i vrangstrupen. Åsa Roos peker med rette på det problematiske i de spillene og spillerne som aktivt designer for og søker krisepunktet hvor karakter og spiller møtes og blandes.

Men er det ikke kunstens jobb å være overskridende? Hvis rollespill vil være kunst, må man ikke gjøre som alle de andre kunstnerne? Kanskje, kanskje ikke.

Rollespill er også en kollektiv aktivitet. Ingen forventer at sommerleiren skal være så jævlig skjellsettende som et skritt i ens personlige reise mot erkjennelse. Mye rollespill arrangeres på modellen vennegjeng, idrettslag eller fritidsklubb, og det her spillenes røtter ligger. Juhana Petterson skriver i en av årets Knutepunktbøker(PDF-link) om den skrekken kunstbegrepet kan inngyte i spillerne. Som Roos sier, vi søker mot roller vi er komfortable med, eller i det minste roller vi kjenner fra før. Kunst er skummelt, og vi kjenner ikke grensene og forventningene det bærer i seg; idrettslaget er trygt og godt, og lukter nystekte vafler.

I diskusjonen av Playgrounds artikkel om rollespillet Gang Rape stiller Roos et treffende spørsmål: bærer jeg på frykten for å bli voldtektsmann, slik kvinner bærer på frykten for å bli offer for voldtekt, som en del av den kjønnsrollen jeg har lært meg? Er det derfor menn velger overgriperrollen i dette spillet, i den samme søkenen etter det kjente? Det er et ukomfortabelt spørsmål, og utvilsomt en vond rolle å tre inn i. Det virker som spillet bygget på det at mange menn aldri har kjent på den skrekken som egentlig ligger i voldtektshandlingen, og forsøker å tvinge frem en erkjennelse av denne frykten på lik linje med den kvinner bærer på. Hvor er utfordringen, spør Roos? Man kan også spørre – hvor er i så fall utfordringen for offerrollen? Spillet mangler ikke en bevissthet om maktforhold; i kjernen av spillet forsøker man å gi offerrollen en særegen form for makt over overgriperne, men dette grepet oppnår ikke den overskridelsen av rollenes maktforhold som Roos etterlyser. Betyr det at spillet derfor må ende opp med å gjenta, koordinere og bekrefte spillernes eksisterende fortellinger om voldtekt fremfor å generere noe nytt og transformerende? Vi avventer eventuelle tilsvar fra arrangører og spillere.

Advertisements

Si hva du syns!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordiclarp.org

Online magazine about Nordic style larp

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Penetralia

I can't be depressed, I make games...

A Kingdom Is

Games Without Frontiers

Stemmen fra ådalen - en blog om rollespil og historie

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian role-playing games in English