Eller: Robot Chicken-crewet spiller D&D; for en tid siden la folka bak noen av tidenes skarpeste animerte Star Wars-parodier ut opptak av sin rollespilling; resultatet er verdt oppmerksomehten til alle med rollespillinteresse – det er ikke ofte man får se sin egen aktivitet som tilskuer på denne måten.
De fleste vil antakelig se både grep som er like og grep som ville fått deres egne spill til å kræsje på sekundet. Da jeg kikket gjennom disse, fikk jeg nesen gnidd i hvor mye arrangørens og spillgruppas tolkning av bøkene har å si for spillestilen. Massevis av små detaljer nevnes ikke i regelsettene, eller er valgfrie. Omtaler man rollen sin i første eller annen person? Skal deltakerne tiltale hverandre med rollenavn? Har spillederen lov til å fortelle hvordan rollene føler og oppfører seg mellom innspill? Hva fungerer når? Sammen med hva? For hvem? Er det noen trekk som alltid virker? Aldri? Variablene er talløse; kanskje ligger spillekunsten og spillestilene i en tillært fingerspissfølelse for hva som passer i gryta, hva som ikke passer, når de skal i og ved hvilken temperatur.