Du løfter opp jernet, kjenner vekten av det i hånden. Velkjent, men fjernt, støvete minner begynner å røre på seg.
Luften river i lungene, skogen farer forbi, føttene og armene pumper mens skiene skjærer gjennom snøen; musklene husker, men protesterer etter så lang tid.
Armen beskriver en vid bue; øynene farer over overflaten, måler, plasserer. Litt slinger i linjen, men hvert nye strøk blir sikrere.
Hvorfor sluttet du egentlig med dette til å begynne med?
Å, ja…

