Stark (aktuell med Leaving Mundania) går i punktvis bloggstil gjennom hvordan kunstlaivopplevelsen skiller seg fra hennes erfaring med traddlaiv. Denne saken er interessant på to måter på en gang – for de som vil forsøke seg på nye utfordringer i levende rollespill, eller vurderer å kaste seg i det for første gang, er det en fin oppsummering av tonen og noen av de grunnleggende tingene som foregår på den spillestilen som har plassert nordiske laiver i avisenes kulturspalter sammen med moderne teater både i Norge og Sverige.
For designere er dette en god referanse til noen designtrekk som kanskje har bredere implikasjoner – de reflekterer en nordisk spillkultur som også er tilstede i mer tradisjonelle spill, og ikke er begrenset til levende rollespill. Mange av disse ingrediensene er også tydelige i bordrollespillene i «Nørwegian Style»-skyen.
Ta for eksempel denne evinnelige skandinaviske tendensen til å konspirere og løfte hverandre frem i stedet for å holde blikket på pallen. Tradisjonelle spill (med obligatoriske unntak) ble ikke opprinnelig designet for å støtte sånt; men nødvendigheten av å bygge spillkultur fra bunnen av, uten egentlig å vite hvordan de opprinnelige spillskaperne la opp spillet sitt, har ledet oss til å «hacke» spillene man solgte oss helt fra gamle D&D av, ved helt enkelt å spille dem feil. Kommer dette trekket til uttrykk i andre nordiske spillkulturer? Fins det miniatyrspillere som bevisst eller ubevisst foretrekker kule taktiske situasjoner, stilfulle men risikofylte manøvrer og usannsynlige utfall fremfor stø kurs mot å knuse fienden? Hva foregår egentlig i alle MMO-rollespillguildene og forumspillene? Kan de tyske byggebrettspillene tas til inntekt for en lignende grunnleggende kulturell forskjell i forståelsen av hva et spill er og hva slags sosial aktivitet det innebærer?
Imagonem 
Si hva du syns!