BIlde: Wikimedia Commons
Pappnazier og orker kan gå hjem og legge seg. Som alltid visste de gamle romere best. Ikke bare designet de den første 20-sideren – nyere ludologi har vist at de var først og størst også innen oppfinnsom monsterdesign. For hva annet er Bonnaconen enn et skittent, skittent spillmestertriks?
Gaius Plinius Secundus, Imagonems posthumt utnevnte fremmedspråklige reporter i det mystiske Paionia rapporterer:
«…tradunt in Paeonia feram quae bonasus vocetur, equina iuba, cetera tauro similem, cornibus ita in se flexis, ut non sint utilia pugnae. quapropter fuga sibi auxiliari reddentem in ea fimum, interdum et trium iugerum longitudine, cuius contactus sequentes ut ignis aliquis amburat.»
Hvilket er utlagt:
«There are reports of a wild animal in Paeonia called the bonasus, which has the mane of a horse, but in all other respects resembles a bull; its horns are curved back in such a manner as to be of no use for fighting, and it is said that because of this it saves itself by running away, meanwhile emitting a trail of dung that sometimes covers a distance of as much as three furlongs (3/8 of a mile), contact with which scorches pursuers like a sort of fire.»
Bonnaconen, eller Bonasus, er altså kjent for å utstøte brennende avføring, noe som kan forklare de noe usammenhengende rapportene angående dyrets øvrige karakteristikker. Vesenets eksplosive mage kan sprute møkk over 600 meter! En eller annen munk har også lagt til for egen regning at svineriet svir av trær på veien. Enkelte krønikeskrivere mener også at beistet puster ild; ingen ende er trygg. Den vise bonasusjegeren er alltid avbildet med et solid skjold. Ikke rart at dette udyret har vært et yndet motiv for middelalderens bestiarier.
Imagonem 
Si hva du syns!