Det klages over retningen Dungeons & Dragons tar, eller ihvertfall over hvilken vei «merkevaren» tar. Eller muligens over at den ikke tar noen [tydelig vei i det hele tatt]. Men er ikke en noe skeiv og utrivelig vei allerede tatt i det dedikerte fans begynner å omtale spillet de elsker som et «brand»?

Da heller [Story Games’ vri] på det hele. Skru det tradisjonelle fanniske sytekoret, og [gjør noe kreativt i stedet].

Tavis’ idé har noe for seg, spesielt i starten, selv om vi også må rose enhver plan som involverer å forfalske sin egen død i markedsøyemed. Det er noe magisk over det håndlagede og unike, noe som går godt sammen med klassisk rollespilling slik jeg husker den i mine mest nostalgiske, vaselin-på-linsen-øyeblikkk.

Subb gjennom popkulturens postapokalyptiske ødemark. Ta med deg det det du kan få fingrene i. Husk brekkjern i tilfelle noe er spikret fast. Mix, mekk og skap dine egne spill. Sett dem sammen med saks, lim, lær og sytråd med brente kanter og whiskyflekker. Del dem. Gjør delingen til et spill, det og. Vev spillet inn i [offentlige rom], i [private rom], [glemte rom], [nye rom] og [overskuddsrom]. Du skal spillifisere ditt liv!