Eller, kanskje ikke helt, da. Men buktas nye kategori, physibles representerer det nærmeste vi har for tiden – mønstre til 3d-printere som kan reprodusere saker og ting med utgangspunkt i den samme typen modeller som brukes til å representere objekter i de fleste moderne dataspill – sjekk for eksempel pressfire.no’s sak om 3d-printede Minecraft-landskap.

De siste fem-seks årene har hobbyister og teknologiinvestorer som shapeways funnet de underligste anvendelser for denne teknologien, og prisen på en trykkerirunde, eller til og med utstyret selv, har stadig blitt forbedret, til vi nå er på et sted hvor disse apparatene ikke lenger er maskiner for å lage rådyre prototyper for industriformgivere, men kan brukes som minifabrikker for noe som er et produkt i seg selv. Ingen av navnene på disse dingsene svinger noe særlig. Så kanskje er det på tide å ta frem uttrykket «former» fra Iselin Evensens oversettelse av Ellis og Robertsons Transmetropolitans «Makers» – nanofabrikker på størrelse med en vaskemaskin som kan fabrikkere hva som helst, gitt et mønster og nok råmateriale.

Foreløpig er vi «bare» der at en scan av et eksisterende objekt – eller en original design i et 3d-modellprogram – kan reproduseres med svært høy presisjon i metall eller fargerik plast. For spillere er den mest opplagte bruken å kunne formgi og bestille brikker til nye spill – eller reservebrikker til gamle som ikke lenger er å få tak i fra forlaget. Og det er her piratbiten av det hele kommer inn. Dreadnoughten på bildet ser mistenkelig Warhammersk ut, gjør den ikke?