Råd til spillederen

Lytt til spillerne
Ta tak i det spillerne bryr seg om og selv tilfører handlingen. Se nøye på hva spillerne selv har skrevet og sagt om rollene sine. Bruk dette som utgangspunkt når du planlegger hendelser og eventyr. At noe berører rollene personlig vekker engasjement. Hvis noen har skrevet i rollen sin at de har en erkefiende i landsbyen de kommer fra bør denne erkefienden komme i spill. Hvis noen har lagt mange poeng i «skjønnhet» bør dette bemerkes av biroller man møter og føre til drama (sjalusi, kjærlighetsintriger, ønsket og uønsket oppmerksomhet).

I forlengelsen av dette: Følg opp spillernes initiativer, unngå å blokkere. Hvis rollene viser interesse for å utforske byens underverden bør du la dem få oppleve spennende ting der, selv om du tilfeldigvis har planlagt en konfrontasjon med uhyggelige monstre i en hule langt utenfor byen. Monstrene kan vente.

Jeg synes også man skal strekke seg langt for å akseptere og bygge videre på spillernes ideer og innspill. Hvis de for eksempel finner på en birolle rollen kjenner, si en tante som er professor i alkymi eller en tidligere kjæreste som har kontakt med mafiaen, bør det være svært gode grunner til ikke å godta det. Elementer spillerne selv tilfører spillet er også ofte dem som vekker størst engasjement.

Rollenes handlinger skal ha konsekvenser
Alt rollene gjør påvirker noe annet i fortellingen. Kanskje det bare er rollens neste handling, kanskje det skaper en utfordring for henne. Kanskje biroller blir sure eller nye allierte. Kanskje rollenes drømmer kommer nærmere oppfyllelse. For å ta et ekstremt eksempel: Hvis rollen dreper noen skal det få ringvirkninger. Offerets slektninger blir sinte. Rollen får kanskje samvittighetskvaler. Myndighetene innhenter rollen og straffer den. Ved å være påpasselig med at det rollene gjør får ringvirkninger blir også fortellingen mer uforutsigbar, og dermed interessant. Vær alltid beredt til å endre dine planer på bakgrunn av hva rollene foretar seg.

Tenk scener
Scenene er, enkelt forklart, avgrensede deler av handlingen. Ofte er de konsentrert om et bestemt tidsrom, et bestemt sted, og bestemte hendelser. Hvis rollene er på kjøkkenet til en gammel heks en stund, så er det en scene. Neste scene kan være i drosjen på vei hjem. Eller kanskje det ikke skjer noe interessant i drosjen, så du bare setter neste scene hjemme. Din makt til å sette og klippe mellom scener er ganske omfattende. Av og til kan du la spillerne selv sette scenen: «hvor er dere nå?», eller «hvordan ser det ut der dere er nå?» Du kan også klippe kjapt vekk fra en scene når den begynner å bli kjedelig, eller har utspilt sin funksjon. Følg med på hvordan man gjør dette i bøker og på film for å plukke opp noen tips og triks om rytme. Du trenger ikke hale ut scener i det uendelige. Vær som en filmregissør. Klipp til og kort ned slik at du bevarer maksimalt drama. Et par tommelfingerregler: Hvis spillerne virker som de kjeder seg er det på tide å introdusere et nytt element eller gi dem en overraskelse (kast noe på dem, billedlig talt). Hvis spillerne snakker seg imellom om ting som angår handlingen kan du trygt la samtalen fortsette en stund. Ikke bestem hvordan scenen skal slutte på forhånd. La rollenes handlinger bestemme det.

Rollene er hovedpersonene
Unngå fortellinger som egentlig handler mest om hva mektige biroller foretar seg, der rollene er handlingslammet og hundses rundt. Men at rollene er hovedpersonene betyr ikke nødvendigvis at de er verdens midtpunkt. Det er ikke sikkert de er konger og dronninger. Men en krigsbok eller film kan ha menige soldater i felt som hovedpersoner, snarere enn generalene og presidentene som tar beslutninger om deres liv og død.

Beskrivelser
Sørg for at det du sier er relevant for rollene. Fortell om ting fra rollenes perspektiv, «dere ser, dere hører.» Gi korte, forståelige og sammenhengende beskrivelser av hva som skjer.

For det meste bør beskrivelsene bestå av korte og presise sanseinntrykk. Det er tross alt slik vi møter verden i virkeligheten. Og bruk alle sansene. Syn og hørsel er kanskje mest tilgjengelig, men en levende verden består også av lukten av piperøyk, smaken på tunga, følelsen av et kjølig gufs mot huden. I den grad du skal komme med lengre, maleriske beskrivelser bør de enten gjelde ting som er helt sentrale for handlingen, eller være forberedt på forhånd. Det gjelder å finne en balanse. Korte, men menings- og assosiasjonsladde formuleringer. Gode og lange beskrivelser er ikke det samme.

Et annet triks er å få spillerne til selv å komme med beskrivelsene. Det kan du gjøre ved å stille spørsmål som: «Hvordan ser det ut her?», «Hvordan føles sverdet i hånden din?», «Hvordan lukter det i dragereiret?», og så videre.

Noe du bør unngå å beskrive er rollenes følelsesliv og tanker. Dette er det spillerne som kontrollerer selv. Du kan vise frem ting i spillets virkelighet, men ikke beskrive hvordan rollene opplever dem.

Regi og rettferdighet
Gi hver rolle like mye tid i rampelyset. Veksle mellom hvem du snakker med. Ikke la noen få all oppmerksomheten. I enhver sosial sammenheng vil noen være pratsomme, andre mer reservert. Hjelp den sjenerte nybegynneren med å komme til orde. La dine biroller henvende seg til nettopp hans rolle. En del av forberedelsene til hvert spilltreff kan være å pønske ut situasjoner spesielt beregnet på bestemte roller. Forsøk å gi hver spiller like mye tid i rampelyset. Klipp mellom scener når rollene er adskilt, veksle på hvem du snakker med. La alle skinne.

Notater etter spilltreff
Skriv et kort resymé etter hvert spilltreff. Ta utgangspunkt i resyméene og notatene fra forrige spilling til å planlegge neste episode, med særlig vekt på hva spillerne viste interesse for og hvilke initiativ de tok. Skriv så kort du klarer, fokuser på de viktigste detaljene.

Si ja, eller bruk reglene
Når spillerne kommer med en beskrivelse av hva deres roller gjør har du som spilleder to alternativer. Enten sier du ja, og aksepterer deres innspill. Eller så bruker du reglene i spillet. Det sentrale er å ikke blokkere spill, men holde flyten igang.

Videre om regler: Selv synes jeg det er greit å nøye seg med å bruke de reglene som fungerer og skaper morsomt spill. Men her varierer det veldig hvor godt og kompakt ulike spill er designet. Noen, særlig nyere, spill er svært godt balanserte og kan «kollapse» hvis man bruker reglene etter eget forgodtbefinnende. Som en grunnregel synes jeg imidlertid det er greit å kaste regler over bord eller endre dem hvis de er dysfunksjonelle. Samtidig bør det være tydelig for gruppen at det er dette som skjer. Ikke lat som om du følger regler du ikke følger.

Bestemmemann
Over har jeg skrevet mye om å lytte til spillerne, akseptere deres innspill og gi dem reelle valg. Samtidig er en viktig del av spillederrollen det å ta grep når det er nødvendig. Dette kan dreie seg både om sosiale ting i gruppa og i selve spillet. Hvis noen bråker, tar all oppmerksomheten eller ikke klarer å konsentrere seg om spillet kan alle selvsagt gi vedkommende noen hint. Men til syvende og sist er det ditt ansvar. Og hvis det er kontrovers om hvilke regler og metoder man skal bruke er det du som fatter den endelige beslutningen. Så får man heller ta en diskusjon om avgjørelsen og veien videre etter at spillet er over.

Spillederens oppgaver

Spilleder er spilleren som har hovedansvar* for å:
– Kjenne spillets virkelighet.
– Gjøre denne levende i spill ved å:
….spille biroller
….beskrive steder
….beskrive utgangspunktet for scener og konflikter
….forberede biroller, steder og utgangspunkt for scener og konflikter i forkant av spill
– Kjenne spillets metode, og passe på at denne blir etterlevd
– Holde tempoet i spillingen oppe ved å:
….introdusere nye biroller, steder og utgangspunkt for scener
….kutte scenen hvis flyten er treg
– Sørge for at alle slipper til med sine innspill
– Følge opp og reagere på slike innspill
– Gi hver enkelt rolle tilstrekkelige utfordringer og potensiale for utvikling
….og aktivere passive spillere.

* I motsetning til aleneansvar. Samtlige av punktene over er ting også andre spillere bør og kan ta/få ansvar for.

Hvordan trekke med spillere som faller utenfor?

Noen ganger vil du oppleve at enkelte spillere blir passive. Kanskje de er sjenerte, kanskje de er nybegynnere, kanskje det er en annen spiller som krever mye oppmerksomhet.

Her er noen forslag til medisin:

* Henvend deg direkte til spilleren. «Hva gjør du nå?»
* La dine biroller henvende seg direkte til rollen hans: «Du, din lømmel!»
* La dine biroller henvende seg eksklusivt til rollen hans: «Mobiltelefonen din ringer»
* La spillets virkelighet påvirke rollen hans eksklusivt: «Du ser en skygge bak treet.» En dominerende spiller: «jeg løper etter!» Spillederen: «Du har ikke sett det. Det er bare Beskjedne Bjartes rolle som har sett det.»
* Kjør tett klipperytme, særlig hvis rollene befinner seg forskjellige steder.
* Jakt ned flaggene hans, bring dem inn i spill. (Mål, konflikter, biroller, særegenheter, fordeler, ulemper, ting fra rollens bakgrunn).
* Skap utfordringer hans rolle er særlig egnet til å mestre.
* Kjør handlingsutsagn rundt bordet. Hva gjør du? Hva gjør du? Hva gjør du? Ikke gå videre til neste spiller før du har fått et svar.

Introduksjon
Ordliste
Hva er rollespill?
Noen eksempler på rollespill
– Norske rollespill
– Utenlandske rollespill
Hvordan komme i gang?
Råd til spilleren
– Å lage en rolle
– Å spille rollen
Råd til spillederen
– Eventyret
– Kampanjen
— Verdensbygging
– Rammene rundt spillet
Rollespill.net