F.A.T.A.L. har en status blant rollespillere som kunne vært kalt mytisk, om det å nevne spill med mytisk status også pleide å fremkalle en blanding av innbitt stillhet og litt usikker hånfliring. Blant de som har fått fingrene i en piratkopi og faktisk forsøkt å sette seg inn i stoffet hersker en slags uuttalt pakt om å aldri snakke om Det Spillet mer, men de reaksjonene vi kjenner til kan få hvem som helst til å la seg friste. Avsky og en følelse av dypt ubehag var min reaksjon; diskurs om saken er gjerne forbundet med en overraskende intens tevling i utskjelling, ispedd forsøk på psykiatrisk diagnostisering av forfatterne.

Noe vi egentlig må gå med på er helt greit. For F.A.T.A.L. er virkelig ei utilgivelig dynge med skit, full av halvfordøyde slintrer av nedlatende misogynistisk kvasiintellektualisme, klamme, grafsende skildringer av seksualisert vold og ubrukelig spilldesign. Tanken på at noen kanskje leser spillet akkurat nå vil gjøre deg litt flau over å være rollespiller, og plante en liten spire av angst over hva folk må tenke om deg som spiller etter å ha lest faenskapen. Å skjelle ut spillet gjør at du føler deg litt bedre med en gang. Også stopper det gjerne der. Nettopp derfor bør du også lese hva Roos har å si. Det vil ikke få deg til å føle deg bedre, men kan kanskje inspirere til bedre spill og bedre samvittighet, etter litt ekstra tankearbeid.