Why do I GM?

Photo links to this review of «The Storytelling Animal»: http://readingsubtly.blogspot.no/2012_04_01_archive.html

(This question was making the rounds on G+ the other day, and I wanted to save my reply in a slightly more permanent form than the social media platforms provide for. Norwegian original toward the end, i.e: not as long as it looks.)

I often have a touch of stage fright before leading a game. Maybe it’s not the same with the closest circle of 5-6 people I’ve played various games with for 15-18 years now, but actually, yeah, with those too. I should be prepared, but then I’m kind of disorganized and a bit of a laggard, so sometimes I don’t make much prep (or any at all).

Sometimes in life, I’ve happened to be on a stage/in front of an audience. At last year’s Knutpunkt in Sweden I performed a silly text in front of 300 participants. It’d been patched together in an hour or two, right before the “Hour of the Rant”. I was so nervous that my hands were shaking a bit. The manuscript I was holding was trembling, and I had to support myself at a podium. But it went well. The audience laughed in all the right places. And that thing is a kick. The adrenaline, focus. When the words flow freely, and are “just right”, almost as if by channelization. When I’m in kind of a flow AND able to entertain others, help them get carried away… I find that in game mastering, too.

There are probably a thousand other reasons. I like to “create a story with others”. It may be a cliché, but it’s true. I think there’s something beautiful in how we as adults can get together and do that. Almost like a primeval thing. Gather around the camp fire. To put it in a 90’s White Wolf way. But also it’s almost like child’s play. The way we would freely jam, take on new characters and just be present in a story of our own making as kids.

To be the storyteller of the tribe, the shaman who conjures fable beasts, real animals, archetypal heroes and villains with shadow images on the cave walls, with his voice, grimaces and gestures. To release all these things that live in me, that I’m not allowed to show at work or in a family dinner. It’s primal. And incredibly important to me.

I don’t think I’m a typical «leader type». I often feel more comfortable as the clown/critic/outsider. But I think it’s healthy for me to sometimes be the one who decides. To control who has the spotlight. Make sure everyone gets to shine. Conductor/director/facilitator… I think I’ve learned and strengthened many social skills through game mastering.

In my early days as a role player, I was sometimes served with the statement “the GM is God”. I thought that rang as untrue then as I think it does now. The GM can distribute power, the rights to narrate and the word. Who has the word. But if he abuses that power, or sits talking and talking without letting others contribute, or is unable to catch the player’s interest/attention and entertain… who’s God is he then?

Original text:

Jeg har ofte litt prestasjonsangst når jeg skal spillede. Kanskje ikke sammen med den aller nærmeste gjengen på 5-6 stykker jeg har spilt forskjellige spill med i 15-18 år nå, men jo, egentlig med dem også. Jeg må jo være forberedt, men så er jeg surrehue og somlepave, så noen ganger går det ikke. Men på kongress og sånn? Jo. Jeg skal for første gang spillede på Fastaval i påsken. Meldte meg frivillig i siste liten. Har fått scenariene tilsendt, men vært for bizzi denne uka til å lese. Dette er jo ting folk (danske venner) gjerne har jobbet med i månedsvis, og jeg er ikke like vant med spillkulturen der (selv om jeg nok har skjønt en del). Fastaval har rimelig høy prestisje oppi min knoll…

Men altså: hvorfor?

Noen ganger i livet hender det jeg står på scene/foran en forsamling. Jeg fremførte en tøysegreie foran 300 deltakere på Knutepunkt i Sverige i fjor. Tøysegreia var snekret sammen på en time eller to før den skulle avholdes. Jeg var så nervøs at jeg skalv på hendene. Manuskriptet ristet, og jeg måtte støtte meg til et podie. Men det gikk bra. Publikum lo på de rette stedene. Og den greia der er et kick. Adrenalitet, skjerpingen, fokuset. Når ordene og innfallene kommer trillende, nesten som ved kanalisering. Når jeg er i en slags flowtilstand OG klarer å underholde andre, rive dem med… det finner jeg også i spilledelse.

7 år yngre, like blid. Foto: Håken.

7 år yngre, like blid. Foto: Håken.

Det er nok tusen andre ting også. Jeg liker å «skape en historie sammen med andre». Det er kanskje en klisje, men det er sant. Jeg synes det er noe vakkert ved det at vi som voksne kan komme sammen og gjøre det. Nesten en ur-greie. Samles rundt leirbålet, liksom. For å være si det litt 90-talls White Wolf. Men også nesten som barns lek.

Å være stammens forteller, sjamanen som maner frem fabeldyr, virkelige dyr, arketypiske helter og skurker med skyggebilder på huleveggene, med stemmebruk, grimaser og fakter. Slippe til alle disse tingene som bor i meg, som det ikke er lov å vise frem på jobb og i familieselskap. Det er primalt. Og helt utrolig viktig for meg. Mye av dette er vel det samme når jeg bare er spiller… så hva gjør spilledelsen annerledes?

Jeg tror ikke jeg er noen typisk lederskikkelse. Jeg trives ofte bedre som klovnen/kritikeren/outsideren. Men jeg tror det er sunt for meg av og til å få lov til å være bestemmemannen i en gruppe. Styre hvem som har spotlight. Passe på at alle får skinne. Dirigent/regissør/fasilitator… Jeg tror jeg har lært/styrket ganske mange sosiale ferdigheter gjennom spilledelse.

Da jeg begynte å spille fikk jeg av og til servert formuleringen «spillederen er Gud». Jeg synes det var like idiotisk da som nå. Spillederen kan fordele makt, fortellerrettigheter og ordet. Altså hvem som har ordet. Men hvis han misbruker den makten, eller sitter og babler og babler uten å la andre komme til orde, eller ikke klarer å fange interesse/oppmerksomhet og underholde… hva er han Gud over da?

Modulworkshop i april!

Rollespill skrevet for festivaler er et særegent element i spilløkologien. De fyller mange av de samme behovene som kommersielt publiserte moduler, men trenger sjelden å selge seg med fine bilder og populære elementer – markedsføringen begrenser seg til å oppgi spillystem, setting og en god pitch, samt å følge opp spillederne.

Spillfestivalen Arcon har lagt ekstra innsats i å dyrke frem gode moduler, og en gruppe spillarrangører i Oslo har kommet festivalkomiteen i møte med en serie workshops. Den tredje og siste før fristen for å bli med på kåringen av beste modul på Arcon går ut kommer 15. april. Så langt har samlingene resultert i flere påbegynte moduler, referater, og et utkast til struktur, en slags mal for festivalmoduler.

Denne gangen tar skribentkabalen for seg «handouts» – kart og papirer fra spillverdenen, bilder, rekvisitter og annet gøy man kan dele ut for å gi spillere noe fra fiksjonen til å ta og føle på, og strukturutkastet blir underlagt granskning. Sjekk utkastet under, og legg til samlingen i kalenderen.

Terry Pratchett

8014e139-0de8-4702-b207-ab24f009228f-620x372Storbritannias nest mest populære forfatter var en fantasyforfatter, rett etter en annen fantasyforfatter. Mainstreamingen av fantasy og science fiction ville antakelig ikke ha vært den samme uten Discworld-seriens popularitet.

Terry Pratchett hadde den vennligste forfatterstemmen jeg vet om. Til tross for at dette var et varslet dødsfall, så har fortellingene hans vært med mange av oss så lenge at det kan bli underlig å venne seg til å ikke ha den neste av Pratchett å se frem til.

Som mange andre Norske fans kan jeg påstå at jeg lærte Engelsk av Pratchett. Ikke å lese og skrive (den æren går henholdsvis til månedsvis med å banke panna i en vegg av Asimov, og Steve Jackson Games), men å tenke og arbeide med språket. Han var en mester av den særegent Britiske vittighetsboken – en P G Wodehouse med dverger og troll. Hans signaturgrep var bathos – det plutselige sporskiftet mellom det banale og det dypt rørende – som virket så godt i kombinasjon med den helt spesielle vennlige forfatterstemmen. Andre forfattere hadde sine plott, verdensbyggingsprosjekter og kreative agendaer; men i Pratchetts verden var vi alle på samme side. Eller ihvertfall fanget i samme båt om vi likte det eller ikke.

Han var uforskammet nerdete og jordnær, en forfatter som klart brydde seg om karakterene sine. En stemme du kunne stole på ikke ville plukke armer og ben av dem i et anfall av forfatterisk sadisme, eller utsette dem for kompliserte og langtrukne lidelser i et forvillet forsøk på å affektere høysinnet literatur. Kanskje Discworld-seriens satiriske blikk på livet er det som kommer ut i andre enden i det du tar en en humanistisk, velreflektert og sylskarp tenker – en som for 200 år siden kunne vært en Locke, Smith eller Moliére, og kjører ham gjennom den moderne forlagsindustriens publiseringskvern. Prachett skrev fantasy for kioskhyllene, ikke filosofi eller høyere litteratur for salongene, og nådde millioner med sine tanker.

Pratchett møtte alzheimerdiagnosen med stort mot. Han fortsatte å arbeide og delta i fanmiljøet rundt verdenen sin til det siste.

Kollega og venn Neil Gaiman linket til sitt perspektiv på Pratchetts fortellinger fra september i fjor.

New Statesman’s Laurie Penny minner oss på hans aktivisme for alzheimerforskning, og omsorgen for de døende.

Hjelp laiverne bak Collge of Wizardry å kjøpe seg et slott!

College of Wizardry var helt strengt tatt ikke noe nytt i nordisk laivsammenheng. 360-graders immersjon over en uke, basert på en kjent franchise.

Men Harry Potter-temaet hjalp laiven til å «go viral» verden over. Billettene til neste oppsetning ble revet vekk på få sekunder, og flere spillinger er underveis. Arrangørgruppa har også andre prosjekter i røret, og forsøker seg nå på et Crowdfundingprosjekt.

Milliondollarsmålet er å kjøpe et permanent lokale, noe som garantert vil komme andre arrangører til til gode. Så dette er en deal selv ikke en ihuga objektivist kan finne unnskyldninger for ikke å ta. Sleng din skjerv i hatten og kjenn stoltheten over å være med på noe grenseløst kult. Du har til 29. April.

Fastaval: En dose rollespill i danish stajl i Århus til våren?

Det er på tide å melde seg på Fastaval, den danske friformfestivalen. Sjekk årets scenarier her (pdf).
Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 254 andre følgere