Tre hundre blodtørstige barn

-Eirik Fatland

Rollespill i Danmark: I dansk offentlighet blir ordet «rollespil» konsekvent brukt om korte fantasylaiver for ungdom. Men det finnes også et miljø av voksne laivere og mange kongresser for verbalrollespill, som Fastaval, der Otto-prisen deles ut hvert år. Denne laiven ble arrangert av Junior Rollespil København. Les mer om laiv i Danmark på liveforum.dk

Roller og Kostymer: Spillerne fikk ikke individuelle roller. Arrangørene delte ut våpenkapper før laiven, og fargen på våpenkappene signaliserte også hvilken fraksjon rollen tilhørte. Hver fraksjon var på ca. 50 spillere og var kjente og kjære fantasy-klisjeer: Kongens menn, orker, lysalver etc. I tillegg til de offisielle fraksjonene, har spillere også mulighet til å danne egne fraksjoner før laiven. Jeg så en av dem, Kroen «Den Hyggelige Hobbit», hvor man kunne kjøpe kaker og brød for spillpenger. Våpenkappen var for mange spillere det eneste kostymet, trukket ovenpå t-skjorte og jeans. Samtidig var spillerne velkomne til å ta med eget kostyme, og mange av dem hadde gjort det.

Kjønn og alder: Aldersgrensene var 8 (nedre) og 13 (øvre), med et flertallet sannsynligvis rundt 10-12. «Den hyggelige hobbit» var den eneste grupperingen med likevekt mellom gutter og jenter – resten av laiven bestod av noe i stil med 70%-90% gutter. Normen i dansk laiv, for både barn og voksne, ligger rundt to tredjedeler menn. Ubalansen var reflektert hos arrangørene; av ca. ti arrangører var det bare en kvinne.

Våpen & kamp: Våpen ble også utlånt av arrangørene, selv om mer ihugga spillere hadde kjøpt seg sine egne – pæddavåpen er for tida til salgs hos Netto og Føtex, danmarks to største supermarkedskjeder, i tillegg til hos spesialistbutikker for laivstæsj. Produksjon av latex-våpen er en stor industri i Danmark, og våpnene så generelt bedre ut enn de jeg har sett på norsk laiv.

Regelsettet: var svært enkelt, og bygget for at arrangørene skulle kunne forklare det på under ti minutter til hundrevis av barn med minimale misforståelser: ingen slag mot hode og skritt. Du har to livspoeng. Hver gang du blir truffet (uavhengig av hvor) mister du ett. Rustning kunne gi ekstra livspoeng, og det samme kunne alvenes magiske «sjeleamuletter». Dør rollen holder du sverdet over hodet og går tilbake til off-leiren der rollen senere gjenopplives.

De voksnes roller: Alle voksne på laiven var arrangører. Hver fraksjon hadde en voksen leder – disse holdt seg ofte litt i bakgrunnen, etter å ha delegert makt til «kapteiner» blant de mer erfarne spillerne. Men de hadde en svært sentral funksjon i å fordele informasjon og holde plottene gående.

Dramaturgi: Jeg fikk se plott-oversikten til laiven – den var både svært kort, og bestod av en fortelling med beskrivelser av hva som kom til å skje når. Eksempel : «Etter maten ankommer trollet. Han er et stort, truende men også vennligsinnet skogsvesen. Han har blitt kallt dit av orkene, men når alvene ser ham vil de gjenkjenne ham som et ‘skogsvesen’ – noe som baner vei for en allianse mellom alver og orker.» Det var så opp til voksenlederene å få disse tingene til å skje.

Om foreldrene: Noen foreldre satt rundt leirbålet under laiven, men de fleste nøyde seg med å avlevere og hente ungene. Disse barna tilhører gamer-generasjonen, og tilbringer enormt mye av fritiden foran skjermen. Dette ble understreket av at det var mange spillere som hadde hørt om laiven fra medspillere i World of Warcraft. Arrangørene nevnte at de fikk mye positiv tilbakemelding fra foreldre. For mange foreldre var det viktig og veldig positivt at barna, på eget initiativ, kom seg ut i skogen og i fysisk aktivitet.

Økonomi: Laiven gikk med dundrende overskudd. Prisen per deltager var ikke høy, men med 327 deltagere og når arrangørene allerede hadde dekket investeringene i kostyme- og stæsjlageret, så ble det mye igjen. Hver arrangør fikk lønn, og de var enige om at lønna var god nok for arbeidet, og at de ikke ønsket noen lønnsforhøyelse. Overskuddet fra barnelaivene ønsket de å investere i fremtidige laiver, og i ordninger som kom laiv-miljøet til gode for eksempel et lager av kostymer til utlån.

Det skal finnes mer enn 100.000 laivere i Danmark og de fleste av dem er under 15 år. Korte fantasylaiver er med andre ord en veldig vanlig aktivitet for ungdom i vårt naboland, der latexvåpen kan kjøpes i mange vanlige dagligvareforretninger. Eirik Fatland har vært på en slik laiv arrangert av voksne for barn i en skog like utenfor København.

Uavhengig av hverandre, så var både jeg og Mike Pohjola [finsk laiver] i København en uke etter sist Knutpunkt, og ble invitert til å være med og se hvordan en sånn barnelaiv artet seg i praksis. Arrangørene var Junior Rollespil København, en forening som utelukkende arrangerer laiv for aldersgruppen 8-13. De voksne i foreningen, laivarrangørene, er alle aktive laivere og medlemmer av Københavns laivmiljø.

Jeg og Mike møtte opp en tidlig morgen på foreningens kostymelager. Vi fant et par tilfeldige kostymer – Mike en elegant sort kappe og pædda stav m/pædda hodeskalle, og jeg en litt mindre elegant sort kappe og ikke spesielt prangende lilla tunika. Dermed var rollene skapt: Mike som Revontuli (evil overlord), og undertegnede som Rogi (hans gollum-aktige sidekick). Vi kommuniserte på finlandssvensk, og når Mike (som ikke er verdensmester i Svensk) ikke forstod de danske barna kunne han bare stirre truende på dem mens Rogi tok hånd om kommunikasjonen på vegne av «Mästaren».

En biltur tok oss til laivstedet, en naturskjønn og mystisk skog på den Sjællandske landsbygda. Til å begynne med var det stille. Vi luntet rundt på laiv-området, mens arrangørene stillte opp bord og bar kasser med stæsj ut av bilene. Så kom barna: til sykkel, til fots, og i bil, med og uten foreldre på slep. En menneskemasse, en skolegård, av ivrige barn – klare til laiv. De fikk utdelt kostymer og fraksjoner, og mens de ventet på laivstart øvde de seg i danske barnelaiveres favorittsport: å denge løs på hverandre med pæddasverd, gjerne i flokk. Jeg og Mike tiltrakk oss en del oppmerksomhet – vi holdt oss, i likhet med en del av barna, halvveis i rolle. Barna var vant til at kostymerte voksne = arrangører, så vi fikk en god del spørsmål av type «hvor skal sortalvene være?». Når vi ikke svarte på spørsmål, fikk vi deng… 30 barn mot 2 voksne er ikke rettferdig. :-)

Etter en 15-minutters regelgjennomgang for en overraskende musestille horde av barn, så var det laivstart. Grupperingene gikk hver til sitt, og jeg og Mike lusket rundt i skauen i rolle – på jakt etter våre to mål: våre allierte i «Den Sorte Losje», og vårt erke-nemesis: trollmannen kjent som «sjakkmesteren». Vi fant den sorte losje først, og brukte 15 minutter på å forklare via dårlig finlandssvensk at vi var venner fra «et land langt borte» og at vi jaktet på sjakkmesteren.
Språkproblemene (jeg unnlot å snakke dansk-norsk) ble en del av laivopplevelsene, og vi klarte til slutt å samle et team på 16 roller til å delta i sjakkmesterens magiske sjakkspill, i kamp mot Losjens erkefiender: solens orden.

Deretter: kaos. Å finne sjakkmesteren var greit nok, men underveis på veien møtte vi på to andre væpnede fraksjoner som vi måtte gjemme oss for. Fremme ved sjakkmesteren fant vi atter to andre fraksjoner i gang med å spille hans laiv-sjakk (på et digert sjakkbrett med magiske egenskaper). Vi måtte vente på tur, og Krise! Barna begynte å kjede seg. Vi gjorde vårt beste for å holde spillet i gang, ved å dele ut sjakk-roller til de 16 spillerne, og avgjøre gjennom duell hvem som var best i kamp. Heldigvis kom resten av den Sorte Losje snart til unsetting, men 100 meter fra sjakkbrettet ble de møtt av Kongens Menn (i røde våpenkapper), og et slag var straks i gang. Våre 16 spillere stormet inn i kamp. Og deretter inn i et nytt slag. Og enda ett… Uansett hvor små, søte og uskyldige 10-åringer kan virke, kan jeg forsikre om at 100 av dem i kampformasjon er et fryktinngytende syn…
Mens slagene pågikk, fortsatte lysalver og sortalver å spille sjakk bak oss – sjakkspillet mellom Den Sorte Losje og Solens Orden måtte utsettes til senere, men det var kanskje likegreit – etter det siste slaget var den sorte losje fullstendig utradert, spillere med sorte våpenkapper satt i utkanten av slagmarken med sverd holdt over hodet – et symbol på at rollen var død (intet varig problem – roller ble gjenopplivet etter et kvarter i off-leiren).

Og så var to timer over, og det var tid for lunchpause. Laiven stoppet, spillerne fikk pølse og brød. Mike skulle nå et bryllup, så vi tok vår avskjed og reiste innover mot byen, fortsatt litt usikre på hva vi hadde vært med på…

Var det en «laiv» slik vi kjenner «laiv», en kampsport, eller rollelek arrangert av voksne? Jo, det var laiv – tross kampfokuset, så skilte spillerne klart mellom «on» og «off», spillte roller og utviklet et narrativ. Det var såklart noe offing (en spiller ville vite hvor vi var fra, og insisterte høylytt på at «et land langt vekk» måtte være Finland), men mesteparten av spillet var in-game. Det var tydelig at fiksjonen ga noe til spillerene som de ikke kunne få av lekeslossingen vi så før laivstart. Kunne det skilles fra rollelek? Paralellen laiv<->rollelek blir enda klarere når laiven spilles av barn, men noen forskjeller ble også tydeligere: laiven hadde klart formaliserte regler, både for ting som kamp og magi, og for å skille inlaiv og offlaiv. Laiven hadde også tydelige ledere, i form av de voksne arrangørene, som satte rammer og medierte på måter barn ikke pleier å gjøre i rollelek.

Men mest av alt så føltes det, på en måte som er litt vanskelig å fange i ord, som en laiv. Asossiasjonene gikk kjapt tilbake til min egen «laiv-barndom», riktignok som 16-årig nylaiver, da vi jaktet SIS i skauen og ikke brød oss allverden om hvordan det ble rettferdiggjort i fiksjonen. Ikke minst ble vi minnet på hvor gøy og givende denne typen upretensiøs kamporientert laiv kan være – både for barn og voksne. Adrenalinrush, skau, mystiske vesener, og den merkverdig tilfredsstillende følelsen av å holde et gummisverd i hånda.

Barn generelt er kanskje ikke er verdens beste rollespillere, men de er til gjengjeld verdens mest entusiastiske rollespillere. Etter å ha blitt frustrert over voksne spillere med holdningen at de yter deg en stor Ære og Tjeneste ved å Nedverdige seg til å Delta på Laiven du arrangerer, var det enormt inspirerende å møte hundrevis av hyperengasjerte spillere.

Sånn apropos temaet «utbrente ILer» var arrangørene for denne laiven så langt fra utbrente som de kunne være. De mottok både lønn som arrangører, rikelig med takknemlighet fra barna og deres foreldre, og hadde et godt kammeratskap seg imellom.

Advertisements

Si hva du syns!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordiclarp.org

Online magazine about Nordic style larp

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Penetralia

I can't be depressed, I make games...

A Kingdom Is

Games Without Frontiers

Stemmen fra ådalen - en blog om rollespil og historie

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian role-playing games in English