Husker du Tarrasquen? Det slemmeste beistet i D&D – monsteret som ikke kan drepes? Om en av rollene dine har kjempet mot den, er det god sjanse for at den rollen nå er flat, eller Tarraskbæsj. Om du har pådratt spillerne dine denne beistisen… vel, har dere kommet over det og blitt venner igjen?
Steve og Zack på Something Awful har ikke glemt:
Men – selv om din spillgruppe ble grusa, kan en hypotetisk spilleder anklaget for bruk av Tarrasque forsvare seg med at det faktisk finnes måter å drepe eller ihvertfall overvinne vesenet på; noen av dem er ganske kule.
Dessverre driver Wizards hele tiden og «oppdaterer» spillet sitt, og en av disse gifitige snokene har til og med utvidet den sadistiske spilleders arsenal med en rekke Tarrasquevarianter; hva med en femhodet ildsprutende Tarrasque, eller en «spellwarped woodling Tarrasque»?
Men allikevel er det ikke til å komme forbi at seieren henger på et vanvittig antall terningkast – dyrets hit points må spikkes ned samtidig som man er heldig nok til å unngå å bli Tarrasquemat – eller på kreativ misbruk av D&D’s magisystem. Mens det siste kan være gøy en stund, bør man være forsiktig med DM’en sin – de kan være vanskelige å bytte ut, og for mye galskap i den retningen kan lede til håravfall, terningkasting og usammenhengende babling i chtoniske tungemål.
Dungeon Master med spillerproblemer, via Geekologie.com
Jeg er kanskje ikke den eneste som mistenker at en eller annen fundamental feil ble begått da Tarrasquen ble puttet i monstermanualen. Dette blir tydeligere når man blir klar over at D&D’s utgave av Tarrasquen ikke er den første. Den lille byen Tarascon i Frankrike er oppkalt etter vesenet, som ifølge tidens reportere skal ha herjet landet en gang på 700-tallet.
På 1300-tallet forteller Gervaise av Tilbury, gentleman, om dette vesenet, hvi var «av samme rase som Leviathan», og kunne finnes i Rhindalen mellom Arles og Tarascon, hvor det livnærte seg av elveskippere og reisende. Det hadde ben som en bjørn, men seks av dem, hodet til en løve, kroppen til en okse, skallet til en skilpadde og den giftige halen til en skorpion.
Denne uholdbare og noe utrolige situasjonen ble løst av Sankt Marta, da den fromme møy ved et guds under bandt Tarasqen med sløret sitt, og bragte den med til landsbyen, hvor det skrekkslagne bygdefolket straks kastet seg over det forsvarløse dyret og slo det i hjel. Som takk for at hun hadde befridd dem fra monsteret konverterte hele landsbyen straks til kristendommen. En versjon av historien gjenfortelles av Jacobus de Voragine i Legenda Aurea, den gylne legende eller Helgenenes Liv fra 1275.
Det kan virke som om D&D-skaperne har hatt tilgang til en beskrivelse av Tarrasq-festivalen, hvor landsbyboerne går i parade med en stor Tarrasq, som løper gjennom gatene og tramper ned alle som kommer i dens vei; dyret faller dødt om når de når kirketrappen, hvor presten heller vievann på det.
Med andre ord – poenget er ikke å drepe Tarrasquen; den er det originale Godzilla-monsteret, en av mange, mange beist fra uskylden og udyret-motivet. Hele meningen med Tarrasqen i legenden var at den var usårbar og udrepelig; helt til den ble forført av helgenen og lot seg lure til sin død, for slik å demonstrere den gudommelige uskyldens og renhetens makt over hedendommen. Å sende en hær mot den, eller ganske enkelt slå den mange, mange, mange ganger i hodet med en +5 magisk stridshammer virker da litt bortkastet. Den beste moderne versjonen av Tarrasqen må derfor sies å være å finne i dataspillenes verden:
Imagonem 
Si hva du syns!