Kjærlighet og teaterkritikk

Svenske teaterkritikere har meninger om Norsk laiv. Sagan kan følges på expressen.se:

[Teaterlivets psykopatologi]

[Et spel på lajv og död]

[Lajv Aids i tre dagar]

[Aids er en unik erfarenhet]

Ikke vanskelig å gjette hvor Imagonem står i denne «kontroversen». Men: noen av innvendingene mot bruken av alvorlige temaer kommer også fra andre kanter – de kan blant annet kan leses i årets Knudepunktbok. Vi kan nok uten videre legge bak oss tåpelighetene som spinnes på forestillingen om at spill som form ikke er egnet til å ta opp alvorlige temaer. Tegneseriene måtte gjennom den samme spissrotgangen, og argumentene var ikke bedre da. Heller ikke da Matthijs Holters kulturrådsstøttede bordrollespill Vi hadde navn ble overrøst av både forutsigbare og lærerike hysteriutbrudd.

Men debattantene kommer gjerne til bordet med mer enn en agenda. Av de er to kanskje verdt å ta på alvor. Den som handler om eierskap til stoffet har dype politiske røtter, og krever en helt egen gjennomgang for seg selv. Men den som som handler om kvaliteten på arbeidet har det vært pratet om i Imagonem før. Noe av kritikken som kan ramme Just a Little Lovin’ handler om en fortellersjanger hvor man «ruller seg i politisk korrekthet» – en type fortelling hvor man gasser seg i lidelse og store følelser. At deltakerkultur er mer eller mindre immun mot slik kritikk er en ting; at kritikerne avgir forhåndsdom en annen ting. Har man lov til å forvente å stå igjen med mer enn å ha fått følelsene sine manipulert etter å ha deltatt i en opplevelse, enten det er et spill eller et teaterstykke? Legg til side et øyeblikk det skrikende åpenbare fakta at ikke et eneste popkulturelt produkt noen sinne vil bli avkrevd svar på dette spørsmålet. Glem at det å kreve at det moderne kulturlivet i anstendighetens navn avstår fra å drive kremmeri i eierskapet til historiske hendelser, til å la være å tingliggjøre og kommersialisere virkelige menneskers tragedier, vil tvinge hele vårt underholdningsmaskineri til å foreta en stygg nødlanding uten mange overlevende. La oss koste på oss litt verdensfjern utopisme. Det at noen har andre eller lavere standarder er strengt tatt ikke en unnskyldning.

Just A Little Lovin’ er et spill. Det betyr at det kan handle om så mangt. Expressens kommentatorer har bestemt at det handler om Aids. Men det kan like godt handle om et tidsbilde, et miljø, om homoseksualitet, om åttitallet, eller en krets. Til syvende og sist handler et rollespill om rollene som spilles, og det spillerne fyller dem med, og ingen ting annet. For arrangører og designere som har ambisjoner om kunst må man kreve en seriøsitet, og et visst forsøk på å drive sin visjon gjennom. Men det ansvaret stopper der føringene ville kvalt visjonen i krybben. Før eller senere må man slippe spillet, og la det fly der det vil.

Men jeg håper det viser seg at spillet også handler om Aids. Det å komme i berøring med HIV-viruset er en av de mest skremmende menneskelige erfaringer man kan ta tak i, og det å ærklære det på noen måte, helt eller delvis, verboten for kunstnerisk behandling er ærlig talt noe av det latterligste jeg har sett på trykk.

Vi hadde navn tar dette på alvor ved å lage svært sterke føringer. Men selv med ferdigskrevne scener med et forhåndsgitt utfall, er hva spillerne gjør, tenker og føler ikke kontrollerbart. Gang Rape er eksempelet i Knutepunktboka; man kunne like godt brukt Steve Jackson Games’ WWII-serie. Hva stopper en gruppe nynazistiske spillere fra å bruke regelbøkene til å kose seg med litt jødeutryddelse? Er det pålagt designerne noen moralsk plikt til å bygge spillet slik at dette ikke kan skje?

Næh. Opplagt ikke.

Når alt kommer til alt, ligger problemet i kritikernes manglende tillit til publikum. Og det har de jo egentlig all mulig grunn til. Et publikum kan man ikke stole på. Publikum sitter stumt og tar i mot det skapte, klapper på de rituelt riktige øyeblikkene, stamper med foten og trekker hjem til høsten, just slik den edle gnuen gjør. Det er lett å late som om publikum tar med seg akkurat det skaperen av verket har fått for seg på sin skrivestue tilbake til beitemarkene sine. Men mistanken er der nok, nagende.

Deltakeren er derimot et relativt nytt og ukjent dyr. Deltakeren må bidra selv. Deltakeren er både skaper, formidler og verk, en forferdelig uformelig mutant som det ikke lar seg gjøre å finne hverken hue eller ræv på. Du kan ikke stole på henne heller, men når deltakeren insinuerer seg i spillets rammeverk og prompte begår forræderi mot din visjon og alle finere sensibiliteter, perverterer din jomfruelige lille kreasjon på måter ingen hittil hadde ant var mulig, da er det ingen fornektelser, omskrivninger eller sjøforklaringer som kan redde illusjonene dine.