[Digitalarkeologi] Original kildekode til Prince of Persia gjenoppdaget

Jordan Mechner, spillskaperen bak det klassiske actionspillet, forteller om oppdagelsen på bloggen sin:

The carton arrived yesterday. My jaw dropped when I saw what was inside.

No, I don’t mean the stacks of Spanish Drosoft versions of POP and Karateka (though those are cool too, especially if you have an Amstrad computer with a cassette player). I mean those three little plastic 3.5″ disk boxes nestled among them… which appear to contain the ORIGINAL APPLE II SOURCE CODE OF PRINCE OF PERSIA that I’ve been searching for, off and on, for the past ten years, pestering everyone from Doug Carlston to Danny Gorlin and everyone who ever worked at Broderbund, and finally gave up hope of ever finding.

via Prince of Persia Source Code — Found! | jordanmechner.com.

– LARPs can change the world

At least according to Norway’s new Minister of International Development, Heikki Holmås.

Minister of Development Heikki Holmås (39) with the Norwegian edition of D&D Basic. Photo: Imagonem/Ole Peder Giæver.

– I started playing with Ian Livingstone’s The Forest of Doom when I was 15, the minister from western Norway says.

From the series of Fighting Fantasy books, the leap wasn’t long to Dungeons & Dragons.

With his cousin and a group of English speaking players, the new minister from the Norwegian party Sosialistisk Venstreparti (“Socialist Left”) started playing the Red Box. Soon, they moved on to Advanced Dungeons & Dragons.

Holmås was a founding member of the RPG convention RegnCon in the Norwegian city of Bergen, which he led from 1992-1993.

In 1989, he won the Norwegian Championship in D&D. The prize was a trip to GenCon in Milwaukee.

– This was a period in time when several large conventions were held in Norway, with up towards a thousand participants on ArCon in Oslo, he says.

– I’ve forgotten to congratulate you with the new job.

– Thanks.

– Have you leveled up?

– Hahaha. Yes, that’s a nice way of putting it. Gain one level, become minister. You can say that. Hehe.

Holmås played regularly with a group for several years.

– Every Friday night, he says.

– The two longest campaigns lasted several years. I played a monk and a cavalier.

– In another campaign I had a funny twist, playing a were-rat, that is; a shape-shifter. I played that up until about the time I became a Member of Parliament.

– What’s your alignment? You want to be Chaotic Good, but you’re truly…?

– Hahaha. I guess I’m Neutral Good. I mean that. But every person deviates from their alignment from time to time.

Holmås has also participated in several LARPs.

– Once I played a eunuch in a Harem. He was captured as a child, and desperately wanted to escape captivity. He also wanted to, how I should put it; regain his manhood by the use of magic.

The minister also participated in the historical LARP 1942, set in a village in the western part of Norway during the Second World War.

– It was great. It was insane… I played a member of the Farmer’s Party who’d gone over to the National Socialist party of Norway. He was a carpenter and a collaborator, building an airport for the Germans, Holmås recalls.

He was very impressed by the effort of the organizers.

– It was an incredible staging of 1942. We had people dressed like German soldiers, driving around in amphibious vehicles. It was totally… it was an amazing LARP. I’ve never before or since felt such a total feeling of isolation in society. Isolation, and the despair that grabs you when you realized that your German masters didn’t give a shit.

The minister also sees a political potential in role playing games.

– RPGs can be extremely relevant in putting people in situations they’re unfamiliar with. Save the Children have their refugee games. I have friends in Bergen who’ve run human rights-RPGs. But you have to be professional. You create real emotions when you play role playing games, real emotions that stick, he says.

– That’s kind of the slightly scary aspect of role playing games, which has to be considered. At the same time, it’s what makes it possible for RPGs to change the world. LARP can change the world, because it lets people understand that humans under pressure may act differently than in the normal life, when you’re safe.

The minister of Development has taken note of a Norwegian LARP-project in Palestine later this year.

– I don’t know all the details, but there’s no doubt that you can put Israelis into the situation of the Palestinians and vice versa in a way that fosters understanding and builds bridges. Those things are an important aspect of role playing games which makes it possible to use them politically to create change.

– It’s not coincidental that RPGs are used in organizations. To develop the organizations, and to make people become acquainted and more safe with each other. You lower your guard and let out parts of yourself that may not be so present in your regular life. At the same time, you’re always partially yourself when you play. You’re never a 100 percent in character or a 100 percent out.

– I’ve also been part of LARPs where we put on the brakes by using the “cut” and “brake”-rules. It was completely necessary and right. That LARP has developed the possibility to do this gives a degree of safety which is essential, Holmås says.

It’s four days since he became minister when he welcomes Imagonem to his office for half an hour.

– I started role playing long before I became politically active, he says.

[Abbreviated version. The full interview in the Norwegian may be read here.]

– Laiv kan forandre verden

Det mener Norges nye utviklingsminister, Heikki Holmås (SV).

Utviklingsminister Heikki Holmås (39) med Rødboka. Foto: Imagonem/Ole Peder Giæver.

Imagonem møtte tirsdag statsråden på hans kontor i Utenriksdepartementet, der han har havnet fredag etter nylagt regjeringskabal i Sosialistisk Venstreparti. Foruten å være en ihuga sosialist har Holmås siden tenårene vært en ivrig tegneseriesamler, rollespiller og brettspillentusiast.

– Jeg startet med å spille Ian Livingstones The Forest of Doom da jeg var 15, sier bergenseren.

Fra Fighting Fantasy-serien med rollespill i bokform var ikke veien lang til Dungeons & Dragons.

– Jeg samlet på tegneserier og trålte gjennom byens butikker. I Bergen lå det en butikk som het Sprint Comics. De hadde både gamle blader, nye tegneserier og spill. Jeg spurte innehaveren om han hadde noe som lignet Forest of Doom. Da viste han meg Dungeons & Dragons basic set, den røde boksen.

– Og da var det gjort.

Sammen med fetteren sin satte han i gang med rødboksen.

– Vi spilte hele veien opp til Immortal-level, mimrer statsråden.

Siden avanserte han til Advanced Dungeons & Dragons, med en gruppe engelskspråklige spillere. Holmås var med på å stifte spillklubben RegnCon i Bergen, der han var leder fra 92-93.

– Jeg synes det var for galt at trønderne og arendalittene og Oslo skulle ha kongress, og ikke vi. Fordi vi stiftet den som en demokratisk organisasjon lever den fremdeles den dag i dag, og har den nødvendige fornyelsen, sier 39-åringen.

– Jeg regner meg til andregenerasjons rollespillentusiaster her til lands. Mange hadde spilt før, i Oslo, du har Arcon, Aresgjengen og Hexagon-gjengen i Trondheim.

I 1989 vant Holmås NM i Dungeons & Dragons. Premien var en tur til den store rollespillkongressen GenCon i Milwaukee i USA.

– Dette var i en periode da det også ble arrangert store kongresser i Norge, med opp mot 1000 deltakere på Arcon på det meste, sier han.

– Jeg har glemt å gratulere deg med ny jobb.

– Takk skal du ha.

– Har du levlet?

– Hahaha. Ja, det var en fin måte å si det på. Gain one level, bli statsråd. Det kan du si. Hehe.

Bønner og loff

Holmås spilte fast med en gruppe i mange år.

– Det var fast hver fredags kveld, da gikk jeg for å spille rollespill. Den faste middagen var en middagspølse, en boks med bønner og en halv loff. Det var fredagskveldsmaten min. De to lengste kampanjene varte mange år. Jeg spilte en munk og en cavalier.

– I en annen kampanje hadde jeg en artig vri, en varrotte, altså en shapeshifter. Den spilte jeg helt frem til jeg begynte å sitte på Stortinget. Det var en snasen, kårdefektende varrotte.

– Hvilket alignment har du? Du vil være Chaotic  Good, men er egentlig…?

– Hahaha. Men er egentlig Neutral Good, vil jeg tro. Jeg mener det. Men alle mennesker handler utenfor alignment fra tid til annen.

Evnukk og NS-mann

Holmås har også deltatt på flere laiver.

– En gang spilte jeg evnukk i et harem. Han ble fanget som barn og forsøkte fortvilt å komme seg ut av fangenskapet. Han ville også, hvordan skal jeg si det, få tilbake sine kjønnsorganer i normaltilstand ved bruk av magi.

Statsråden var også med på den historiske laiven 1942, som var satt til en vestlandsbygd under andre verdenskrig.

– Det var konge. Det var det sykeste… der spilte jeg i en familie, jeg var bondepartist som hadde gått over til NS. Jeg spilte snekkermester, var kollaboratør og bygde flyplass til tyskerne, sier Holmås.

Han er svært imponert over arrangørenes innsats.

– Det var en fantastisk iscenesettelse av 1942. Vi hadde folk utkledd som tyske soldater som kjørte rundt i amfibiebil. Det var helt… det var en helt fantastisk laiv. Jeg har aldri kjent så sterkt på ensomhetsfølelsen, det å bli isolert i et samfunn så i de grader som det jeg ble. Denne isolasjonen, og fortvilelsen når det går opp for deg at tyskerne driter i deg, sier han.

Andre spillere spilte jøder som hadde søkt tilflukt på et loft, og klarte å komme seg unna med båt om natten.

– Det var veldig, veldig spennende. Laiven hadde både elementer av å være handlingsdrevet, men også sterke elementer av de mellommenneskelige tingene. Hva skjer når presten som skal konfirmere ungene dine blir erstattet av en NS-prest som har vært tre uker på kurs? Hva skjer når alle er imot deg, hvordan er dynamikken i menighetskoret om kvelden når du har én nazist blant de andre?, sier Holmås.

– Ekstremt viktig

Holmås ser også et politisk potensiale i rollespill.

– Rollespill kan være ekstremt viktig for å sette mennesker inn i situasjoner de er uvant med. Redd Barna har kjørt flyktningespill. [Her kan det være Røde Kors Ungdom som er ment. Se kommentarfelt. Journ. anm.] Jeg har venner i Bergen som har drevet med menneskerettighetsrollespill, for å sette folk inn i situasjoner der mennesker blir ydmyket. Men dette må man være proff på. Du skal ikke kimse med… du skaper reelle følelser når du spiller rollespill, ordentlige følelser som henger i, sier han.

– Det er på en måte den litt skumle biten med rollespill, som man må være bevisst på, men også det som gjør at rollespill kan forandre verden. Laiv kan forandre verden, fordi man lar folk forstå at mennesker under press kan handle annerledes enn i det vanlige liv, når man er trygg.

Utviklingsministeren er oppmerksom på Fantasiforbundets laiv i Palestina senere i år.

– Jeg kjenner ikke alle detaljene, men det er ingen tvil om at man kan sette israelerne inn i situasjonen til palestinerne og palestinerne inn i situasjonen til israelerne på en måte som skaper forståelse og som kan bygge bro. De tingene der er viktige ting med rollespill som gjør at rollespill kan brukes politisk til å skape forandring.

– Det er ikke tilfeldig at rollespill brukes i organisasjonssammenheng. For å utvikle organisasjoner og gjøre mennesker mer kjent og trygge på hverandre. Man senker terskelen og slipper frem sider av seg selv man kanskje ikke slipper til i det vanlige liv. Samtidig vil du alltid være delvis deg selv når du spiller. Du er aldri 100 prosent i rolle eller 100 prosent ute.

– Jeg har også vært med på levende rollespill der vi har satt foten ned ved bruk av brems- og kutt-reglene. Og det har vært helt nødvendig og riktig. At laiv har utviklet muligheten til å gjøre dette gir en trygghet som er helt avgjørende, sier Holmås.

Det er fire dager siden han ble utnevnt til statsråd da han setter av en halvtime på kontoret til Imagonem.

– Jeg begynte med rollespill lenge før jeg begynte med politikk.

I Diplomacyets tjeneste

Utviklingsministeren er også en ivrig brettspiller.

– Mitt favorittbrettspill kommer herfra og inn i evigheten til å være Diplomacy, som jeg dessverre alt for sjelden får anledning til å spille. Men det er også en enorm utvikling på brettspillfronten som jeg opplever som veldig, veldig spennende, sier han.

– Akkurat nå om dagen har jeg spilt mye Power Grid, Factory Manager og Puerto Rico. Logistikkspill synes jeg er ganske gøy, og jeg har en kjæreste som jobber i Statkraft, så det hender ofte vi går tilbake til Power Grid. Det er veldig gøy, og den balanserende dynamikken i mange brettspill synes jeg er kult.

– Jeg er ikke en god taper, men jeg er ikke en dårlig taper heller. Folk som sier ‘tap og vinn med samme sinn’, de kan gå et annet sted å spille. Men taper jeg blir jeg ikke sur og gretten, men jeg tenker vi må spille en gang til. Hehe.

Holmås ga seg i kampen om ledervervet i SV mot Audun Lysbakken. Imagonem lurer på om brettspilleriet kanskje kan ha overføringsverdi til politikken.

– Jeg viker ikke unna å ta en fight, liksom. Det synes jeg er greit.

– Men jeg kan gi meg mens leken er god. Jeg går ikke rundt og er bitter.

Skar, Allers og Hutchinson om dommedagslaiv på Litteraturhuset Oslo

I februar 2011 gikk det laiven «En dommedags aften» av stabelen. Over 50 deltakere fikk kjenne på kald krigs klaustrofobi, og for mange ble det en sterk opplevelse.

Nå spør vi: Kan laiv lære oss noe om historien? Eller bør laiv være underholdning og historie være historie?

Det vil bli vist en kort film om «En dommedags aften» etter en introduksjon fra master i historie Morten Skar om den kalde krigen rundt 1980.

Førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, Robin Allers, vil kommentere ved å snakke om sin erfaring med å formidle vår nære forhistorie, og post.doc i historie Ragnhild Hutchinson vil diskutere om laiv egentlig egner seg til å drive historieformidling med.

via Jeg var redd – Litteraturhuset.

Debatten? Symposiet? Essayet? Finner sted i Kvernelandsalen i dag klokka 7. Om du vil vite litt mer på forhånd, finner du laivens nettside med alle kompendier, roller og spillermapper tilgjengelig her.

Bilde: Wikimedia Commons

Quimbanda, biller og te – møte med en legendarisk spillskaper

Imagonems avdeling for kontrafaktiske reportasjer, ved skribent Preben Yknorg (også konstituert kommunikasjonsdirektør i Snarglebarf Holdning AS), har denne uken satt kursen for Madrid. Illustrasjon: Anders Nygaard.

For de fleste av magasinets lesere tør Hagerup være en kjent skikkelse, og behøver neppe noen nærmere introduksjon. Leiligheten i Spania, der han lever med fire barn, sin kone og hunden Laika, dufter friskt av blomster. Veggene er dekorert med Hagerups formidable  billesamling. (Det er kanskje et mindre kjent faktum at Hagerup har vært en ivrig koleopterolog siden 5-årsalderen).

Hagerup debuterte med «det postmoderne roadmovie»-rollespillet Eshu i 2003.

– Eshu bærer preg av at jeg skrev det i svært ung alder. Etter videregående ble jeg boende på kvistværelset hjemme hos min mor, hvor jeg arrangerte rollespillkvelder for den raskt krympende vennekretsen min. Utover dét og en og annen laiv begrenset min kontakt med omverden seg til spillreferat jeg mottok fra en testgruppe som satt i Sørkorea og lastet opp månedlige rapporter, sier Hagerup.

Han romsterer søtlig duftende tobakk i tuten på en pipe konstruert av en vannkran, stæsj han fikk konstruert til den eksperimentelle fantasylaiven Skumringstid I i 1997.

Målet med Eshu var å reformere mediet fullstendig, og ideene som var i omløp – uttalt anarkisme og høymodernisme, men håndtert som en slags readymades – var temmelig høytsvevende. Ironisk nok var jeg ikke selv spesielt flink til å omsette dem i praksis, sier Hagerup og patter ettertenksomt på pipen.

– I mine egne grupper falt vi stadig tilbake på troper og klisjeer fra action- og eventyrsjangre, mens disse koreanerne sendte det ene spillreferatet mer forbløffende enn det andre. De begynte å spesialisere seg på interaktive fortellinger der ikkelevende gjenstander spilte hovedrollene. For eksempel kunne de tilbringe en hel kveld med å beskrive antrekket til en person eller et støvkorns reise gjennom verden. Mange av de mer abstrakte modulene og anslagene i Eshu – for eksempel minimodulen hvor spillerne bare beskriver værforholdene på et gitt sted – kom fra dem. Fra mine testgrupper kom derimot moduler som for eksempel «Byen av bronse», som jo tross alt legger opp til en temmelig streit krimfortelling, med denne forsvunne professoren, alle steampunkmonstrene og så videre.

– Ser jeg tilbake på Eshu i dag, kan jeg tenke at jeg burde ha konsentrert meg om de særere delene, strøket avsnitt som «Byen av bronse» og kanskje sløyfet terningsystemet fullstendig. Men det viste seg jo at de forskjelligste folk lot seg inspirere av spillet til å gjøre temmelig nyskapende greier, ting jeg ikke hadde kunnet forestille meg i mine villeste fantasier …

Et drømmende smil glir over Hagerups lepper ved disse erindringer fra hans ungdoms vår. Fra balkongen høres lyden av noen småfugler, og gylne strimer av sol faller over bordet. Våren har vendt tilbake, også i Madrid.

Skandalene som fulgte

Det vokste frem et heller spesielt miljø i kjølvannet av Eshu. De mest profilerte er kanskje quimbandafilatelistene fra Bergen og omegn, som skapte så mange skandaleoppslag i media ved begynnelsen av forrige tiår.

– Først ble jeg naturligvis lykkelig overrasket over at spillet ressonnerte med forskjellige spillere. Noe må jeg ha gjort riktig! Samtidig må jeg si at jeg på et personlig plan har følt meg temmelig støtt av noen av disse miljøene. Jeg il gå så langt som å si at jeg føler meg nøyaktig som Tolkien beskriver i et tv-intervju mot slutten av livet, der han klager over at hippier tråkker i blomsterbeddet hans. Det er lett å le av den gamle fjerten, men jeg blir mørk til sinns når jeg tenker på hvordan jeg selv bokstavelig talt har hatt [kontrahabermasianere som gjorde narr av matrosdressen min, for eksempel].

Under intervjuet lager Hagerup tidvis klikkelyder med tungen. Han forklarer at dette er en lyd han bruker for å markere klammeparanteser i samtale.

Mystiske skygger i Madrid. Foto: Preben Yknorg.

– Eshu kan selvfølgelig ikke ta den tvilsomme æren for alle disse miljøene – for eksempel tror jeg at patarånere og postshoppere hadde oppstått uavhengig av Eshu. Men når det kommer til quimbandafilatelistene … la oss ikke prate om dem. Jeg syntes de la en ganske frisk innstilling på bordet da jeg første gang kom i kontakt med dem, men etterhvert begynte den grusomme sannheten å gå opp for meg. Da de brøt seg inn i leiligheten min for å stjele en utstoppet piggfisk, som de ekstraherte en liten dose tetrodotoksin fra, for å påføre dette giftstoffet på baksiden av et frimerke, i håp om at vedkommende som slikket på frimerket, ville bli katatonisk og et potensielt offer for zombifisering – da var det allerede gått alt for langt. Nei, la oss bare la saken ligge!

Hagerup skutter seg, selv om det er mildt i rommet. Blikket hans flakker over billesamlingen på veggene, og faller til hvile på et eksemplar av den sjeldne europeiske billen Panagaeus cruxmajor. Ved dette later han å gjenvinne roen.

Ewige Blumenkraft!

Etter Eshu og påfølgende quimbandafilatelistskandaler fant Hagerup det for godt å gå i utlendighet. Det var her, i Det store utland, den kontroversielle laivserien Blumenkraft oppstod.

– Jeg ville ut av Norge, så langt vekk jeg kunne fra Bergen og de hersens quimbandafilatelistene. Jeg tror de første frøene til Blumenkraft ble plantet en fuktig kveld på en viss etiopisk restaurant i Barcelona. Menneskene jeg satt sammen med da, var aktivister snarere enn laivere, og arrangørgruppa som tok form, var jo i virkeligheten et stort nettverk med forgreninger i flere land, med en ganske variert miks av mennesker. Alle hadde sine motivasjoner for å delta; for meg var det lokkende å kunne realisere en del av de abstrakte, politiske ideene fra Eshu på en mye mer direkte måte – som en slags gesamtaktivisme. For eksempel bodde jeg noen måneder i kommunen [B] i Catalonia, jeg var i rolle nesten hele tiden og drev mye med haruspeksi og akrostikon, før politiet ryddet kommunen, sier Hagerup og klikker med tungen..

– Andre forholdt seg mer jordnært til prosjektet. Det fine var at ideer fra forskjellige leire forgrenet seg inn i hverandre. Om du var på én Blumenkraft-laiv, fikk det kanskje konsekvenser for en fyr som bare satt og spiste sopp og mediterte dagen lang i Brasil, og som i sin tur var med på å sette agendaen for laiver og aksjoner med dusinvis av deltakere.

Kidnappet

Blumenkraft måtte avbrytes høsten 2005, i forbindelse med aksjonene til den Paris-baserte «Groupe Macrocéphale». Da kidnappingssaken ble rullet opp i domstolene og avisene, raknet også strukturen innad i arrangørgruppa.

– Det var mange som mente at det hadde gått for langt, selv om «Groupe Macrocéphale» selvfølgelig var et unntak. Personlig tror jeg at quimbandafilatelistene hadde en finger med i spillet. Jeg møtte på ett punkt en av de sentrale figurene i Groupe M, en brande av en kar, etter sigende fra Kamerun, men jeg er brennsikker på at han snakket fransk med bergensk brytning!

Spor av en quimbandafilatelistisk derivé, Birkelunden i Oslo. Foto: Preben Yknorg.

Selv om Imagonems utskremte forsøker å minne Hagerup på at quimbandafilatelistene i dag er tatt inn i den sosialdemokratiske varmen, mottar stipender og kulturrådstøtte til sine mangslungne og fargerike prosjekter, nekter Hagerup å følge resonnementet eller si noe mer om dem. Tvert imot reiser han seg og går et par runder rundt seg selv før han serverer en slags indonesisk te med bitter ettersmak.

– Drikk, drikk, sier han.

– Når jeg ser tilbake på Blumenkraft, tror jeg ikke at jeg ville ha ønsket at arrangørene hadde handlet annerledes. Selv angrer jeg på at jeg avsto fra en bestemt rolle, som skulle eksperimentere med noen ideer om blodmagi som var i omløp. Jeg feiget ut fordi rollen ville innebåret en del stomping og sånn. I dag skulle jeg gjerne vært noen fingerledd fattigere for å ha spilt den rollen den gang. Trine Lise hadde nok ønsket at jeg holdt mer tilbake under Blumenkraft. Hun blir alltid litt beklemt når noen snakker om seansen da jeg mistet analdyden på stranda på Samos, men for meg personlig var det et høydepunkt.

Medstrøms

Hagerups sprang fra den heller obskure, globale og okkult informerte laivaktivismen i Blumenkraft til det mer mainstreamkommersielle «Trollsnegluniverset» overrasket mange. Både Cappelen Damm og Høgskoleforlaget gikk inn, og mange håpet dette kunne bli en plattform for å bringe mediet videre og ikke minst sørge for nyrekruttering. Likevel var mange, undertegnede inkludert, overrasket over at nettopp Hagerup valgte å gå inn i et såvidt kommersielt prosjekt.

– En ting var at jeg var glad for å sysle med noe litt mindre kataklysmisk enn Blumenkraft. Og så hadde jeg allerede skrevet om eksperimentelle rollespillformer i Eshu. Jeg så vel opprinnelig for meg Trollsnegl som en slags «Eshu light» i en koselig fantasysetting med mye comic relief. Mer sjangertøyende trekk fra Eshu ble formalisert som player handouts og sånne ting, men mange ble skuffet over hele samlekortaspektet vi prøvde å bringe på banen. Det ble jo ikke den kommersielle suksessen vi hadde håpet, heller, sier Hagerup.

Kreutzer og Stengrundet forfattet endog pamfletten «Hagerup er en blodtabloid sellouthore» på bakgrunn av verket.

– Pamfletten er interessant i seg selv. Den florerte i mange forskjellige, annoterte versjoner, både på nett og som små trykksaker. La meg bare også nevne at quimbandafilatelistene dominerer et sterkt segment av trykkeribransjen, uten å si noe mer, sier Hagerup. Han ser et øyeblikk ut til å ville fortsette med en harang om quimbandafilatelistene, men tar det i seg. Den bitre teen smaker bittert.

Kontrahabermasianerne ga Simen mye pepper for matrosdressen. Foto: Privat/Zuckerberg.

– Selve distribusjonen av pamfletten har i hvert fall interessert meg, den har nesten fungert som et spill i seg selv, med utveksling av ideer ifølge en logikk som kan minne om Hesses «Glassperlespillet». Jeg vil hevde at det gir gjenklang i noen av spillteknikkene i selve

Trollsnegl-spillet, men jeg tror ikke at fanebærerne for pamfletten ser den ironien – i så fall som en mørk metaironi. Vi hadde jo en ildspåsettelse her, og etter alle skriveriene på sellouthore.blogspot.com, måtte Hermann Willis til slutt la seg legge inn på psykiatrisk for å komme til hektene igjen.

Blikket til Hagerup fortoner seg som noe glassaktig bak brillene. Eller kanskje det bare skyldes at briller er laget av glass. Og hva er egentlig poenget med alle disse jævla billene? Eller brillene? Har vi feil briller på?

– Skal man… dømme ut fra tidligere uttalelser i Playground og… æh… herværende organ er Eshu et tilbakelagt kapittel. I Elasmo… Elasmotheriummanifestet av 2007 gikk du endog så langt som å erklære rollespillmediet for dødt, og signaliserte at du ville søke «en tredje vei». Siden den gang må det vel medgis at vi har hørt heller lite fra din kant. Hvordan går det med din søken? Kan du gi oss noen hint om… om fremtiden?

Hagerup smiler kort, hever en pekerfinger til leppene, ser meg dypt inn i øynene med glassblikket sitt og smiler.

– Smakte teen?

Stemmen fra ådalen - en blog om rollespil og historie

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordic Larp

An online magazine about larp across the world

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian roleplaying games in English