Kulturboikott på gamersk?

Egentlig en svært hypotetisk problemstilling, ettersom israelske spillprodukter er nokså ukjent i Norge – men kanskje man har noe å lære av å ta debatten? Det begynte med studentparlamentenes og universitetenes ønske om å ta avstand fra Israel gjennom akademisk boikott, og spredde seg til resten av debattland; uenigheter om riktigheten av slike aksjoner blusser opp ved hvert nye blodbad eller mord.

[Link]

Eller? Det kan godt tenkes at det finnes spill som impliserer eller åpent gir støtte til krigsforbrytelser i midtøsten. Bør man da peke på det og oppfordre til å styre unna dem? De til tider heftige angrepene på spill som «forherliger vold» strekker seg sjelden så langt som til å fordømme spill som fremmer en voldsforherligende politikk. Er det slik at det er lettere for kulturmenere å agere politisk korrekt enn å ta et politisk standpunkt?

Spørsmål til en spillskaper

Folk som lager og spesielt de som arrangerer spill ender stadig opp i funderinger og debatter om hva som motiverer spillerne til å handle, og hvordan man gjennom manipulasjon eller overtalelse kan forme handlinger for å lede deltakere til den opplevelsen man ønsker å gi dem.

Nordiske spillskapere har for eksempel yndet å snakke om føringer; tone og ordvalg i tekst og bilde legger veien åpen, men tvinger ikke. Amerikansk indie legger gjerne mer vekt på sterke regler – betingelser heller en forslag. I de litt eldre og mer oppgåtte debattfeltene rundt tradisjonelle rollespill finner man igjen spørsmålet om drivkraftens form i de vanligste strukturene for rollespillscenarioer; jernbanescenarioer, sandkassescenarioer og ergodiske scenarioer. Eksemplifisert henholdsvis ved dataspill som Half-life, rollespill som Traveller og den klassiske D&D-hula. Skal deltakerne dyttes, dras og narres fra utfordring til utfordring? Skal de slippes på et åpent spillebrett? Eller skal de bevege seg i et komplekst nettverk hvor hver nye node utløser gjensidig betingede hendelser? [Read more…]

K-ordet.

Cracked.com ved Robert Brockway, av alle steder, serverer et følelsesladet og vittig forsvar for spill som kunst. Om du orker, ta gjerne for deg av resten av debatten; den starter med det angloberømte menetrynet Roger Ebert, kravler via Clive Barker, og ender med rabiate grevlinger.  Men ingen vil holde det mot deg om du skipper rett til grevlingene; Ebert har dessverre ikke så mye å fare med i denne trekanten.

[Ebert]

[Barker/Betalingsvegg]

[Brockway]

Design og skapning

Kaare Berg, skaperen av det prisvinnende indierollespillet Harde Menn har en tilståelse å komme med.

Jeg er lat. Jeg er veldig, veldig lat. Det er hovedgrunnen til at jeg kaller meg spilldesigner og ikke spillskaper. Det er en liten, subtil forskjell imellom disse to titlene, og jeg tenkte jeg skulle dele den med dere her.

[Read more…]

Forførere

Det finnes spill som konfronterer, og spill som forfører.

Se for eksempel spillene som presenteres til inspirasjon på Larpwriter’s Challenge; hittil er to spill ute – Nolemo og Röklanders The Family Andersson og Florian Bergers Hold Someone Liable. Disse er intenst personlige spill – Andersson er valgt ut på grunn av et regeltrekk som fremmer stramt, intensivt og fokusert spill, mens Liable promoteres med sterke indre tilstander og et ønske om å fremkalle politiske refleksjoner. Grunntanken er forførende, med en eim av terapirollespillet over seg; spillerne skal dyttes, provoseres og pirkes på til de beveger hverandre i retning av spillskaperens visjon.

[Link]

I mellomtiden har Matthijs Holter oppdaget at det kommer inn trafikk fra Larpwriter’s Challenge på Nørwegian Style. Men feelingen er ikke den samme når skaperen av Zombieporno legger frem noen spill til inspirasjon.

[Link]

Mange av rollespillpoesiene har en tone av den postironiske forfatterstillingen som gjerne oppsummeres med «Ha Ha only serious». Mildt latterlige krav til deltakerne, opplagte «bare fordi»-designgrep og en hang til absurditeter skjuler spill og grep som plutselig og uventet kan fremkalle og gripe en flyktig stemning eller følelse. De to «novellespillene» som presenteres, The Father og Catherine, er begge spill som går rett i fronten på ubehagelige og dypt alvorlige emner som sjelden hører til i kretsen av dagsaktuelle saker.

Gir valget av en «avvissak», som i Liable, et annet forhold til spillet enn for eksempel Lasse Lundins rollespillpoesi Boredom? Hvordan da? Relasjon til avvisaker vil måtte avkreve et større alvor enn vanlig, en følelse av å være en del av en mye større, internasjonal samtale. Samtidig som det motiverer og forbereder spillerne, kan det kanskje også tenkes å stå i veien for spillernes evne til å være i spillet? Eller høyner det den? På samme måte er Boredom en dirrende langfinger i været til tanken om at det er noe kritikkverdig ved et spill som ikke er «gøy». Metabevisstheten og moroa med å leke bakvendtland kan undergrave selve spillingen – men senker terskelen for å delta med flere kilometer.

Stemmen fra ådalen

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Nørwegian Style

Norwegian roleplaying games in English