Imagonem

I morgen møtes spillskapere og spillere fra tradd, indie og laivkretsene på Røde Mølle i Oslo for å diskutere hva friformspill er, og til helga samles man på Matthijs Holters plen i Holmestrand for å teste og prate spill.

Initiativet kommer fra spillskaper og imagonemveteran Ole Peder Giæver, som sikter mot å adoptere den svenske og danske tradisjonen for friformscenarioer – en levende/fortellerspillhybrid med stram spillederregi og scenesetting. En lenkesamling med blant annet scenarioarkivet Alexandria finnes på rollespill.info.

Kanskje er det på tide å innføre et terminologiskille? I Norge brukes gjerne begrepene «scenario» og «modul» om hverandre. «Modul» beskriver godt de tradisjonelle festivalmanusene, som ikke kan spilles uten regelsystemet de bygger på. Men friformscenarier er, som navnet antyder, frittstående. Metateksten brukes på å forklare hva som konkret skal foregå spillerne imellom, og slipper unna uten å måtte referere til et kompendium med regler, tall og terningkast.

Eller er det så enkelt? Friform bygger også på en solid haug skrevne og uskrevne regler, med en viss læringskurve. Et forsøk på å kodifisere dem ville kanskje lignet på Boss & Holter’s Play With Intent? Og hva slags spill er det folk har lyst til å spille her på bjerget? Spillutgivelser strukturert med hovedbok, supplementer og moduler gir mulighet til å utforske en internt sammenhengende verden delt med tusenvis av andre spillere, over lang tid. Frittstående scenarier leverer visstnok gjennomgående sterkere drama og emosjonell punch – noe som kanskje har gitt utslag i en tendens mot brutale og overveldende tragiske tema? Kan norske spillskapere ha noe å bidra med – ved å hybridisere inn det beste fra alle verdener, eller lage noe helt nytt? Kan vi håpe på at en grundig forsøpling og bastardisering av den stolte friformtradisjonen vil gi oss noe enda finere å leke med i fremtiden?