D&D-ROLLEN DIN ER FØKKINGS KJEDELIG

SÅ SE Å HUT DEG TIL whothefuckismydndcharacter.com OG KLIKK PÅ «REFRESH» TIL DET ER FIKSA!

Siden er inspirert av den like uhøflige nettsiden «What the Fuck Should I Make for Dinner», som henvender seg til slike slasker/slufser som trenger en god dose bannskap før de kan bestemme seg for å innta dagens dose næring. Skaperen er en viss Ryan J. Grant, interplanetarisk trøkkfører og skribent.

Men når du til slutt blir lei av å få den sjelløse automaten til å skrike seg hes, ta en tur innom Abulafia, tilfeldighetswikien. Kanskje får du til og med lyst til å bidra noen linjer, eller lage en helt ny idegenerator selv.

Men hva hjelper det med fete ideer om depressive hobbitninjapirater hvis man ikke får satt dem i spill? Burning Wheel-skaper Luke Crane brukte metaforen om et hjul som skal ha veigrep; Fred Hicks vil at du skal tenke på rollearket som et kjærlighetsbrev til spillederen. Begge synes at gode rollespill har karakterer med egenskaper som gjør dem til en del av fiksjonen og driver fortellingen fremover. Og det lønner seg nok å lytte – om ikke annet kan det medføre skuffelse om spilleren som leverer inn sistnevnte rolle ikke får en eneste anledning til å hoppe ut av skyggene og rope «ARRR» eller spille en gråtkvalt scene hvor han snakker om følelser med båtsmannen.

Trenden med spill som forsøker å bruke en spillmekanisme til å sikre at rollenes konsepter ikke bare blir fyllmasse på rollearket inkluderer nå til og med nyeste utgave av Dungeons & Dragons. Men virker det egentlig?

Spill i den ikosahedriske sjangeren inkluderer normalt så mange tilfeldighetsgeneratorer at man egentlig kan spille dem som «roguelikes» uten noen gang å komme inn på det spillere flest tenker på som rollespill. Ofte er de gøyere å spille slik også. Litt fargelegging er fint, men ikke essensielt for å fullføre en tilfredsstillende spillkveld.

Men kan virkelig spillederens edle kunst og nennsomme planlegging erstattes av en bunke tabeller? Flere nordiske rollespill har allerede vist at den autoritære bestemmemannen fint kan byttes ut med et kollektiv av spillere. Om man føler seg komfortabel med å underkaste seg en ansiktsløs maskin i stedet for en vis og faderlig diktator eller kollektivets diktatur, er det ikke Imagonems plass å fordømme det, spesielt ikke i disse dager, da nyutgave av det ultimate maskindiktaturspillet, Paranoia, er på vei ut av kickstartgropa. Vi ser frem til spilltesting.