Imagonems avdeling for kontrafaktiske reportasjer, ved skribent Preben Yknorg (også konstituert kommunikasjonsdirektør i Snarglebarf Holdning AS), har denne uken satt kursen for Madrid. Illustrasjon: Anders Nygaard.

For de fleste av magasinets lesere tør Hagerup være en kjent skikkelse, og behøver neppe noen nærmere introduksjon. Leiligheten i Spania, der han lever med fire barn, sin kone og hunden Laika, dufter friskt av blomster. Veggene er dekorert med Hagerups formidable  billesamling. (Det er kanskje et mindre kjent faktum at Hagerup har vært en ivrig koleopterolog siden 5-årsalderen).

Hagerup debuterte med «det postmoderne roadmovie»-rollespillet Eshu i 2003.

– Eshu bærer preg av at jeg skrev det i svært ung alder. Etter videregående ble jeg boende på kvistværelset hjemme hos min mor, hvor jeg arrangerte rollespillkvelder for den raskt krympende vennekretsen min. Utover dét og en og annen laiv begrenset min kontakt med omverden seg til spillreferat jeg mottok fra en testgruppe som satt i Sørkorea og lastet opp månedlige rapporter, sier Hagerup.

Han romsterer søtlig duftende tobakk i tuten på en pipe konstruert av en vannkran, stæsj han fikk konstruert til den eksperimentelle fantasylaiven Skumringstid I i 1997.

– Målet med Eshu var å reformere mediet fullstendig, og ideene som var i omløp – uttalt anarkisme og høymodernisme, men håndtert som en slags readymades – var temmelig høytsvevende. Ironisk nok var jeg ikke selv spesielt flink til å omsette dem i praksis, sier Hagerup og patter ettertenksomt på pipen.

– I mine egne grupper falt vi stadig tilbake på troper og klisjeer fra action- og eventyrsjangre, mens disse koreanerne sendte det ene spillreferatet mer forbløffende enn det andre. De begynte å spesialisere seg på interaktive fortellinger der ikkelevende gjenstander spilte hovedrollene. For eksempel kunne de tilbringe en hel kveld med å beskrive antrekket til en person eller et støvkorns reise gjennom verden. Mange av de mer abstrakte modulene og anslagene i Eshu – for eksempel minimodulen hvor spillerne bare beskriver værforholdene på et gitt sted – kom fra dem. Fra mine testgrupper kom derimot moduler som for eksempel «Byen av bronse», som jo tross alt legger opp til en temmelig streit krimfortelling, med denne forsvunne professoren, alle steampunkmonstrene og så videre.

– Ser jeg tilbake på Eshu i dag, kan jeg tenke at jeg burde ha konsentrert meg om de særere delene, strøket avsnitt som «Byen av bronse» og kanskje sløyfet terningsystemet fullstendig. Men det viste seg jo at de forskjelligste folk lot seg inspirere av spillet til å gjøre temmelig nyskapende greier, ting jeg ikke hadde kunnet forestille meg i mine villeste fantasier …

Et drømmende smil glir over Hagerups lepper ved disse erindringer fra hans ungdoms vår. Fra balkongen høres lyden av noen småfugler, og gylne strimer av sol faller over bordet. Våren har vendt tilbake, også i Madrid.

Skandalene som fulgte

Det vokste frem et heller spesielt miljø i kjølvannet av Eshu. De mest profilerte er kanskje quimbandafilatelistene fra Bergen og omegn, som skapte så mange skandaleoppslag i media ved begynnelsen av forrige tiår.

– Først ble jeg naturligvis lykkelig overrasket over at spillet ressonnerte med forskjellige spillere. Noe må jeg ha gjort riktig! Samtidig må jeg si at jeg på et personlig plan har følt meg temmelig støtt av noen av disse miljøene. Jeg il gå så langt som å si at jeg føler meg nøyaktig som Tolkien beskriver i et tv-intervju mot slutten av livet, der han klager over at hippier tråkker i blomsterbeddet hans. Det er lett å le av den gamle fjerten, men jeg blir mørk til sinns når jeg tenker på hvordan jeg selv bokstavelig talt har hatt [kontrahabermasianere som gjorde narr av matrosdressen min, for eksempel].

Under intervjuet lager Hagerup tidvis klikkelyder med tungen. Han forklarer at dette er en lyd han bruker for å markere klammeparanteser i samtale.

Mystiske skygger i Madrid. Foto: Preben Yknorg.

– Eshu kan selvfølgelig ikke ta den tvilsomme æren for alle disse miljøene – for eksempel tror jeg at patarånere og postshoppere hadde oppstått uavhengig av Eshu. Men når det kommer til quimbandafilatelistene … la oss ikke prate om dem. Jeg syntes de la en ganske frisk innstilling på bordet da jeg første gang kom i kontakt med dem, men etterhvert begynte den grusomme sannheten å gå opp for meg. Da de brøt seg inn i leiligheten min for å stjele en utstoppet piggfisk, som de ekstraherte en liten dose tetrodotoksin fra, for å påføre dette giftstoffet på baksiden av et frimerke, i håp om at vedkommende som slikket på frimerket, ville bli katatonisk og et potensielt offer for zombifisering – da var det allerede gått alt for langt. Nei, la oss bare la saken ligge!

Hagerup skutter seg, selv om det er mildt i rommet. Blikket hans flakker over billesamlingen på veggene, og faller til hvile på et eksemplar av den sjeldne europeiske billen Panagaeus cruxmajor. Ved dette later han å gjenvinne roen.

Ewige Blumenkraft!

Etter Eshu og påfølgende quimbandafilatelistskandaler fant Hagerup det for godt å gå i utlendighet. Det var her, i Det store utland, den kontroversielle laivserien Blumenkraft oppstod.

– Jeg ville ut av Norge, så langt vekk jeg kunne fra Bergen og de hersens quimbandafilatelistene. Jeg tror de første frøene til Blumenkraft ble plantet en fuktig kveld på en viss etiopisk restaurant i Barcelona. Menneskene jeg satt sammen med da, var aktivister snarere enn laivere, og arrangørgruppa som tok form, var jo i virkeligheten et stort nettverk med forgreninger i flere land, med en ganske variert miks av mennesker. Alle hadde sine motivasjoner for å delta; for meg var det lokkende å kunne realisere en del av de abstrakte, politiske ideene fra Eshu på en mye mer direkte måte – som en slags gesamtaktivisme. For eksempel bodde jeg noen måneder i kommunen [B] i Catalonia, jeg var i rolle nesten hele tiden og drev mye med haruspeksi og akrostikon, før politiet ryddet kommunen, sier Hagerup og klikker med tungen..

– Andre forholdt seg mer jordnært til prosjektet. Det fine var at ideer fra forskjellige leire forgrenet seg inn i hverandre. Om du var på én Blumenkraft-laiv, fikk det kanskje konsekvenser for en fyr som bare satt og spiste sopp og mediterte dagen lang i Brasil, og som i sin tur var med på å sette agendaen for laiver og aksjoner med dusinvis av deltakere.

Kidnappet

Blumenkraft måtte avbrytes høsten 2005, i forbindelse med aksjonene til den Paris-baserte «Groupe Macrocéphale». Da kidnappingssaken ble rullet opp i domstolene og avisene, raknet også strukturen innad i arrangørgruppa.

– Det var mange som mente at det hadde gått for langt, selv om «Groupe Macrocéphale» selvfølgelig var et unntak. Personlig tror jeg at quimbandafilatelistene hadde en finger med i spillet. Jeg møtte på ett punkt en av de sentrale figurene i Groupe M, en brande av en kar, etter sigende fra Kamerun, men jeg er brennsikker på at han snakket fransk med bergensk brytning!

Spor av en quimbandafilatelistisk derivé, Birkelunden i Oslo. Foto: Preben Yknorg.

Selv om Imagonems utskremte forsøker å minne Hagerup på at quimbandafilatelistene i dag er tatt inn i den sosialdemokratiske varmen, mottar stipender og kulturrådstøtte til sine mangslungne og fargerike prosjekter, nekter Hagerup å følge resonnementet eller si noe mer om dem. Tvert imot reiser han seg og går et par runder rundt seg selv før han serverer en slags indonesisk te med bitter ettersmak.

– Drikk, drikk, sier han.

– Når jeg ser tilbake på Blumenkraft, tror jeg ikke at jeg ville ha ønsket at arrangørene hadde handlet annerledes. Selv angrer jeg på at jeg avsto fra en bestemt rolle, som skulle eksperimentere med noen ideer om blodmagi som var i omløp. Jeg feiget ut fordi rollen ville innebåret en del stomping og sånn. I dag skulle jeg gjerne vært noen fingerledd fattigere for å ha spilt den rollen den gang. Trine Lise hadde nok ønsket at jeg holdt mer tilbake under Blumenkraft. Hun blir alltid litt beklemt når noen snakker om seansen da jeg mistet analdyden på stranda på Samos, men for meg personlig var det et høydepunkt.

Medstrøms

Hagerups sprang fra den heller obskure, globale og okkult informerte laivaktivismen i Blumenkraft til det mer mainstreamkommersielle «Trollsnegluniverset» overrasket mange. Både Cappelen Damm og Høgskoleforlaget gikk inn, og mange håpet dette kunne bli en plattform for å bringe mediet videre og ikke minst sørge for nyrekruttering. Likevel var mange, undertegnede inkludert, overrasket over at nettopp Hagerup valgte å gå inn i et såvidt kommersielt prosjekt.

– En ting var at jeg var glad for å sysle med noe litt mindre kataklysmisk enn Blumenkraft. Og så hadde jeg allerede skrevet om eksperimentelle rollespillformer i Eshu. Jeg så vel opprinnelig for meg Trollsnegl som en slags «Eshu light» i en koselig fantasysetting med mye comic relief. Mer sjangertøyende trekk fra Eshu ble formalisert som player handouts og sånne ting, men mange ble skuffet over hele samlekortaspektet vi prøvde å bringe på banen. Det ble jo ikke den kommersielle suksessen vi hadde håpet, heller, sier Hagerup.

Kreutzer og Stengrundet forfattet endog pamfletten «Hagerup er en blodtabloid sellouthore» på bakgrunn av verket.

– Pamfletten er interessant i seg selv. Den florerte i mange forskjellige, annoterte versjoner, både på nett og som små trykksaker. La meg bare også nevne at quimbandafilatelistene dominerer et sterkt segment av trykkeribransjen, uten å si noe mer, sier Hagerup. Han ser et øyeblikk ut til å ville fortsette med en harang om quimbandafilatelistene, men tar det i seg. Den bitre teen smaker bittert.

Kontrahabermasianerne ga Simen mye pepper for matrosdressen. Foto: Privat/Zuckerberg.

– Selve distribusjonen av pamfletten har i hvert fall interessert meg, den har nesten fungert som et spill i seg selv, med utveksling av ideer ifølge en logikk som kan minne om Hesses «Glassperlespillet». Jeg vil hevde at det gir gjenklang i noen av spillteknikkene i selve

Trollsnegl-spillet, men jeg tror ikke at fanebærerne for pamfletten ser den ironien – i så fall som en mørk metaironi. Vi hadde jo en ildspåsettelse her, og etter alle skriveriene på sellouthore.blogspot.com, måtte Hermann Willis til slutt la seg legge inn på psykiatrisk for å komme til hektene igjen.

Blikket til Hagerup fortoner seg som noe glassaktig bak brillene. Eller kanskje det bare skyldes at briller er laget av glass. Og hva er egentlig poenget med alle disse jævla billene? Eller brillene? Har vi feil briller på?

– Skal man… dømme ut fra tidligere uttalelser i Playground og… æh… herværende organ er Eshu et tilbakelagt kapittel. I Elasmo… Elasmotheriummanifestet av 2007 gikk du endog så langt som å erklære rollespillmediet for dødt, og signaliserte at du ville søke «en tredje vei». Siden den gang må det vel medgis at vi har hørt heller lite fra din kant. Hvordan går det med din søken? Kan du gi oss noen hint om… om fremtiden?

Hagerup smiler kort, hever en pekerfinger til leppene, ser meg dypt inn i øynene med glassblikket sitt og smiler.

– Smakte teen?