Den nordiske spillarrangørstand er i verdensklasse, og viser ingen tegn på å slutte med det. Men på litteraturhuset forleden, under feiringen av en spilldokumentasjonsbok stor som et dasslokk og bred som en håndflate, følte man allikevel behovet for å lufte bekymringer.

For hvor er de nye arrangørene? Arrangørgruppene fragmenteres og lukkes og aldersgrensene stiger. De levende rollespillene blir mer teateralske, mindre simulerende. Kortere og sceniske. Det blir lenger mellom nye spillere. Gjennomsnittsalderen stiger.

Det er kanskje på sin plass å holde litt igjen når selvgratulasjonen truer med å løfte taket. Men den nordiske hang til selvpisking kan gå for langt.  Allerede i samme spørrerunde kommer moteksemplene, løsningsforslagene, de nye ideene; fra syting til brainstorming på under ett minutt. Inntrykket er et vitalt miljø, hvor en generasjon arrangører står klar og holder stigen for neste.

Så hvorfor denne konstante dødsangsten hos deltakerkulturister? Den fins i bordrollespillmiljøene også; hos brettspillere (hvor gikk du hen, Diplomacy-NM?) og science-fictionklubber, i organisasjonene, i fanzinene og i musikermiljøene. Man tar seg i å se seg over skulderen; er dette begynnelsen på slutten? Er vi bare teite og utdaterte? Er pønk død ennå?

Men ikke i idrettslagene. Vaffelmafiaen holder stand. Selvtilliten er urokkelig. Laget har alltid vært (tross støvete stiftelsesdato på 17.maifanen) og Laget vil alltid bestå. Hva kan hemmeligheten være? Sånn utenom alt oxytocinet i vaflene?