Eller: Robot Chicken-crewet spiller D&D; for en tid siden la folka bak noen av tidenes skarpeste animerte Star Wars-parodier ut opptak av sin rollespilling; resultatet er verdt oppmerksomehten til alle med rollespillinteresse – det er ikke ofte man får se sin egen aktivitet som tilskuer på denne måten.

[Link]

De fleste vil antakelig se både grep som er like og grep som ville fått deres egne spill til å kræsje på sekundet. Da jeg kikket gjennom disse, fikk jeg nesen gnidd i hvor mye arrangørens og spillgruppas tolkning av bøkene har å si for spillestilen. Massevis av små detaljer nevnes ikke i regelsettene, eller er valgfrie. Omtaler man rollen sin i første eller annen person? Skal deltakerne tiltale hverandre med rollenavn? Har spillederen lov til å fortelle hvordan rollene føler og oppfører seg mellom innspill? Hva fungerer når? Sammen med hva? For hvem? Er det noen trekk som alltid virker? Aldri? Variablene er talløse; kanskje ligger spillekunsten og spillestilene i en tillært fingerspissfølelse for hva som passer i gryta, hva som ikke passer, når de skal i og ved hvilken temperatur.