You are here: Hjem / Archives for 2007

Å jobbe for ulven

11. november 2007 av Legg igjen en kommentar

En nordmann var med på å sende første versjon av Word of Darkness i grava. Imagonem har tatt en prat med Bjørn T. Bøe.

Hva har du skrevet for White Wolf?

Eg medforfatta henhaldsvis Tribebook Get of Fenris (revised), Dark Ages Europe, Dark Ages Werewolf, Players Guide to Garou (sic), Players Guide to the Changing Breeds, og var ein av dei heldige som fekk avslutte heile Vampire: The Masquerade med eit kjempesmell, i Gehenna. Eg skreiv det eine scenariet (Nightshade), samt det fyrste kapitlet.

Har du skrevet for noen andre selskap? Hva og for hvilke?

Eg vart tilsett hjå ICE og skreiv kontrakt på tre bøker, men me vart einige om å terminere kontraktane då samarbeidet ikkje fungerte under utforminga av det fyrste manuset, som for øvrig var Creatures & Monsters til HARP (utgjeven som Monsters: A Field Guide med ein annan forfattar). Det vil ikkje seie at eg fekk sparken, vi var berre ikkje einige om arbeidsprossessen. Eg har framleis mitt manus, som er vesentleg ulikt den utgjevne boka (i mi meining mykje betre, meist fordi mi er ei anna type bok, som prøver å unngå Monstrous Manual-type krek). Elles skreiv eg ei stund White Wolf-relaterte artiklar for nocturnis.net, men der såg eg ikkje auge-til-auge med redaksjonen og gav meg.
Hvordan kom du i kontakt med selskapet?

Networking. Før i tida var Wizards of the Coast sine mailinglister staden å vere om du var hardcore. Deira WW-lister fortsatte lenge etter at Wizards vart oppkjøpt, og vi som frekventerte dei spekulerte i om Wizards i det heile teke var klar over at dei framleis eksisterte. Det var i alle fall ingen moderatorar der, for å seie det slik: flamewarane var the stuff of legends. Men «personlegdomane» bak WW-spela var hyppige bidragsytarar, m.a. Ethan Skemp (utviklar for Werewolf), Justin Achilli (tidl. utviklar for Vampire) og Jess Heinig (tidl. utviklar for Mage). Dei to sistenevnte var gjerne djupt involvert i gigantiske flamewars: Achilli hata «idiotar«, og Heinig tålte ikkje kritikk. Achilli er for øvrig også klubb-DJ (!), og Heinig programmerar, m.a. på Fallout 2. Litt trivia, der.

Eit ganske stort antall WW-forfattarar vart oppdaga her, meg inkludert. Eg meiner at også Matt McFarland, utviklar for Dark Ages og no Promethean, vart oppdaga her. For min eigen del så sørgja eg for å bidra mykje, og å, vel, vere vittig. Det hjalp visst, for når eg sende epost
til Ethan Skemp og spurde om han hadde noko til meg, så fekk eg jommen hovudansvaret å «gjenskape» dei mest kontroversielle av stammene i Werewolf. Sjølv om denne boka er den dårlegaste eg har skrive, kjenner eg likevel ein viss stoltheit når eg tenkjer på ho. Modulen eg brukte som arbeidsprøve var ein eg hadde skrive for Regncon, og handla om ein ekspedisjon til Grønnland. Anar ikkje kor den har vorten av.
Hva var det første du solgte?

Det var Get of Fenris; eg vart tilsett på eit ferdig utvikla prosjekt, eg sende ikkje inn eigenskapte produkt.

Hva fikk du betalt?

$0.03 per ord; eg hugsar ikkje kor mange ord det var, men lat oss seie at eg ikkje feira med champagne og russisk kaviar; meir First Price sjampanjebrus og Kavli kaviar…

Hvordan var arbeidsprosessen?

Hos WW jobbar utviklarane ganske detaljert, og me fekk detaljerte outlines som ein omarbeidde til sitt manus. Korkje Skemp eller Achilli var så anale på dette området, men eg veit at enkelte av dei andre utviklarane var. Skemp var veldig rund i kantane, og lot deg koke opp det du ville, medan Achilli var strengare (kommentaren på fyrsteutkastet på Night Shade til Gehenna var, «I can’t publish this!«). Det er stort sett tre «drafts«: fyrsteutkast, arbeidsutkast, og ferdig utkast. Tida mellom utkasta varierer: på Gehenna hadde eg 3 månader frå kontrakten vart skriven under til ferdig utkast skulle leverast, medan Get of Fenris tok eit år frå eg kom inn til den vart utgjeven. På Players Guide to Changing Breeds kjendest det ut som om eg hadde uendeleg med tid.

Utviklaren endrar på det han vil, utan å konsultere deg, noko som skapte nokre merkelege paragrafar i bøkene eg skreiv. Ethan Skemp endra veldig lite. Eg hugsar ikkje kven det var, men ein eller annan endra ordet «narratology» då han meinte at det ikkje var eit ekte ord. Eg er utdanna medievitar med narratologi som fordjupningsfelt, så eg var jo ikkje heilt einig når eg såg det på trykk :-)

Hjå ICE skreiv forfattaren outline sjølv, og måtte også lage lange og komplekse beskrivelsar av korleis illustrasjonane skulle sjå ut. Crazy!

Hvem eier materialet du lagde? Har du sett noe av det videreutviklet? Eksempler.

White Wolf eig alt eg skreiv for dei. Eg får ikkje ein gong royalties, men det er uvanleg at ein får i den amerikanske bransjen uansett. Eg fekk i det minste betalt, det er det heller ikkje alle som får, hos mindre selskap enn WW…

Det eg skreiv for ICE reknar eg med at eg sjølv har copyright på, sidan kontrakten vart broten.

Eg laga ei blodslinje for Vampire basert på samar til Dark Ages Europe, meist som ein intern spøk for skandinavar. Det var ein sidebar på nokre paragrafar der eg nevnte dei og poengterte at dei var uspillbare som karakterar (det var den einaste måten me fekk lov å finne på nye
blodslinjer til i Vampire og Dark Ages: me måtte gjere dei uspillbare), men då Guide to the Low Clans kom ut nokre år seinare hadde dei gjeve faenskapen to sider :-D

Eg fann også opp det vage og mytiske konseptet om «The First Pack» i Werewolf, som bestod av progenitorane til alle stammene. Dette vart snappa opp og inkorporert, tilmed i bøker som kom ut før mi gjorde. Artige greier.

Hvor hadde du base da du skrev for dem?

Bergen.

Hvordan opplevde du å jobbe for White Wolf?

Tja, du kan jo tenkje deg det; folk som ikkje speler WW sine spel har jo ikkje akkurat så mykje fint å seie til dei som gjer det. Everybody’s a critic, og meir for WW spel enn for dei fleste andre, vil eg tru. I tillegg tek utviklarane eigentleg all æra, du får ikkje royalties, og
betalinga er eigentleg meir fornærmande enn godtgjerande, i høve arbeidet ein faktisk legg ned. Men slik tenkte eg ikkje då; då var det superstas å skrive.

Har du noen tips til folk som vil jobbe for White Wolf eller andre større rollespillforlag?

Det er veldig viktig er å kjenne verda, systemet og kuriosa perfekt. Om du er sylskarp til å skrive, hjelp det ikkje om du ikkje veit noko om settinga.

-Gode skrivekunnskapar er likevel eit must: puss opp grammatikkunnskapene, og sørg for at ordforrådet ditt er tilstrekkeleg.
-Dette kan du evt. gjere ved å kopiere tekstane til ein favorittforfattar for å lære deg å skrive som den. Hunter S. Thompson skreiv av William S. Burroughs sine bøker for å lære seg å skrive: det funkar. Likevel tykkjer eg ein skal finne sin eigen stil og sitt eige uttrykk, men alle treng ein stad å byrje. Eg har sjølv ikkje gjort dette (eg har ikkje tålmod til det), men eg kjenner fleire som har.
-Sørg for at arbeidsprøven du sender ved er GOD. Mange dyktige forfattarar har fått avslag fordi arbeidsprøven ikkje er god nok.
-PRØV. Grunnen til at eg fekk jobb, var at eg faktisk sendte inn ein prøve. Greit nok visste Ethan Skemp kven eg var, men han visste ikkje at eg var ein udugeleg latsabb som aldri møtte deadlines før han hadde tilsett meg. Han tilsett meg fordi han meinte arbeidsprøva var god nok.
-Alle forlag har «Writer’s Guidelines». Les desse NØYE før du sender inn noko; det kan redde deg frå pinlige tabbar.

Hva spiller du i dag?

Nei det… Speler i ei semi-fast Forgotten Realms-gruppe, sjølv om eg var D&D-hatar i ungdommen. Det går fort, det krever ikkje mykje av spelaren, og har eit visst nostalgisk preg over seg. Merk at me er to spelarar i gruppa, og har storylines over fleirfaldige sessions av typen der me berre overlev i villmarka utan ressursar.

Vi har ein Rolemasterkampanje som pushar 15 år, som me prøver å spele MINIMUM ein gong i året, og så blir det litt Werewolf og Call of Cthulhu-speling når anleiinga byr seg. Eg korkje spelar eller les noko til WoD 2.0: korkje eg eller nokon i omgongskretsen min har sansen for denne settinga. Me klarar oss med det gamle systemet, og har nok bøker til kva det skulle vere.

Skulle ynskje eg hadde tid og anleiing til m.a. Mage, Deadlands og Shadowrun…

Hva driver du med i dag?

Eg har jobba som manusforfattar og klippar for film (kortfilm, dokumentar, musikkvideo) i 3 år, og har to regi-credits bak meg, men eg sa opp før jul og ynskjer å gå mine eigne vegar, uavhengig av produksjonsselskapet, Gerilja Film.

Akkurat no har eg flytta heim til bygda, og coolar han med å jobbe som barnehageassistent, og har lagt det kreative litt på hylla ei stund: har rett og slett gått tørr. Har fleire uferdige kort– og langfilmmanus eg BURDE jobbe med, blant anna eitt eg var i påbyrja prossess med Norsk
Filmfond med, men eg sit litt fast, kan du seie.

Kan du si litt om deg selv av typen alder, yrke, utdanning, bosted, sivil status etc.

Er 27 år, bornehageassistent med Bachelorgrad i Medievitskap med grunnfag i Kulturvitskap, bur i heimbygda mi Os utanfor Bergen (men hjartet mitt høyrer til Bergen, så det bærer nok attende dit etter denne sjølvpålagte hiatusen).

Kjenner du til andre nordmenn som har skrevet for utenlandske spillforlag?

Utanom Kristian Bjørkelo? Dag Fossmo er i allefall norsk, og det trur eg Audun Myhra Bergwitz også er? Som du godt veit var dei involvert i Shadows of Europe til Shadowrun. That’s it… Kjenner ikkje til andre. Men Stein C. Llanos, av RegnCon-fame, jobbar som spelutviklar for det nye spelet til mannen bak Hitman-spelene i Danmark. Det er vel det fancyaste eg kjenner til…

Filed Under: Aktuelt, Spillskapere & prosjekter Tagged With: , , , ,

Zombieporno: En strategiguide

2. juni 2007 av Legg igjen en kommentar

Matthijs Holter og Michael Esperum

Zombieporno – rollespillet om vandølde pornostjerner – har på kort tid fått kultstatus. Det ene øyeblikket står man der og føler i fjæra; det neste jakter man frenetisk på sin kollegas dyrebare kroppsdeler…
Men hvordan vinner man?

Zombie… hva?
 «Zombieporno« er et rollespill av Matthijs Holter. Det ble skrevet til Rollespill.nets Intensive Spillskaper-Konkurranse (R.I.S.K.), hvor man skal lage et rollespill på én uke. Forfatteren, som på grusomt og urettferdig vis ikke vant konkurransen de to første årene, bestemte seg for å skrive det jævligste spillet i 2007.

Man er zombier som spiller inn pornofilmer. Og forsøker å elske hverandre. Uten å implodere av angst.

Hvordan vinne
I Zombieporno vinner du bare spillet hvis du:

  • Har mer kjærlighet enn angst,  selv til den rollen du minst elsker;
  •  og samtidig har mest image  av alle rollene.

Dette er beinharde krav, men ingen har sagt det er lett å være en vandød erotisk kunstner. Det er ubeskrivelig smertefullt – og ubeskrivelig vakkert. Du kan også vinne spillet selv om du imploderer av angst.
Her er et par situasjoner du bør sørge for å utnytte underveis:

Asymmetrisk kjærlighet! Det er flott når du elsker noen andre mer enn de elsker deg – spesielt hvis de har mindre enn 3 kjærlighet til deg. Dra dem med på innspillinger så ofte du kan. De får +1 angst hver eneste gang. Asymmetrisk kjærlighet oppstår enten ved at du bruker mye føling i fjæra, så du kan øke din kjærlighet uten at motparten får økt sin; eller ved at du setter ut mye kjærlighet i starten på noen som setter lite på deg, så dere har et skjevt utgangspunkt. Vær klar over faren ved at du kan få angst av å bli jaktet på – det er ikke alltid trygt å ikke være elsket av alle.

Den perfekte primadonna! Hvis du klarer å bygge opp en god team-atmosfære, så alle har kjærlighet til hverandre og samarbeider om innspillingene, ligger gjerne image-summene ganske likt hos alle. Her har du et perfekt miljø for en god ryggdolknings-taktikk. Jo flere som samarbeider, og jo flere som elsker hverandre høyt, jo større blir innspillingens totale suksess. Hvis du i en slik innspilling velger primadonna, vil du score ekstremt mye image på null komma niks – og havne et hestehode foran de andre!

Du kan også spille primadonna i små produksjoner på eget selskap, hvor du kun involverer noen du har 0 kjærlighet til. Har de også lav kjærlighet til deg, får de også angst mens du soper inn image uten å miste kjærlighet (den går ikke lavere enn 0). Det lønner seg å ha mange kroppsdeler for denne strategien.

Har du seieren i sikte? Gå på jakt! Hvis du har høyest image, og minst 6 i kjærlighet til alle – da bør du gå på jakt. Du får angst, og kan rekke opp til 5 (så spillet slutter) uten at de andre får endret sine poeng. Jakter du på noen som virkelig elsker deg, eller som du virkelig elsker, får du hele to angst-poeng med det samme.

Dra inn roller med sosial fobi! Store innspillinger med noen som ikke elsker så mange er også en ide, da de kan få 1 angst for hver medstjerne som figurerer i filmen – med litt beregning kan du få dem til å implodere av angst, så spillet slutter. Siden du ikke er den som imploderer, kan du klare deg med mindre enn 6 kjærlighet – og følgelig mer image.

Gå på fellesjakt! Dersom du ser at en av de andre spillerne har veldig mye image tidlig i spillet, kan du få med de andre spillerne på å ta flere jakt-scener mot ham etter tur. Slik får dere fordelt kroppsdelene hans, så han gjør det dårligere på senere innspillinger mens dere andre kan ta ham igjen. Vær klar over at slikt samarbeid kan slå tilbake ved at andre vender seg mot dere.

Brems dårlig utvikling! Hvis du ser du er på vei mot alt for mye angst, og slett ikke har mye image – ta en pause fra rotteracet og velg en scene med føling i fjæra. Du demper angst, og kan samtidig bygge opp asymmetrisk kjærlighet. Så er du klar for en ny innspilling. Tenk også på å initiere kjærlighetsscener med andre for å tone ned historien og inspirere til mindre ukontrollert innspillingshysteri. Spillet har en tendens til å gjøre det lett å initiere innspillingsscener med alle rollene involvert, og slik samler man angst i et meget hurtig tempo.

Metaspilling! En annen nådeløs taktikk er å spille på folks behov for å portrettere roller og følge en fornuftig dramaturgi. Du kan initiere kjærlighetsscener med noen for å få dem til å unngå å jakte på deg, og slik beholde kroppsdeler for å bedre imaget. (Det er selvfølgelig taktisk lurt å jakte på noen som initierer kjærlighetsscener til deg, men mange spillere vil føle seg bundet til å følge historien, uten å tenke på at kulden i dødsskyggens dals underverden er nådeløs og at narrativistiske hensyn ikke kan tas i en gamistisk nekropornoindustri.)

Du kan også regne med at folk, i tråd med filmbransjens konvensjoner, vil gjenta suksesser og lage oppfølgere (slik at du ikke trenger å initiere innspillingsscener), og om noen utvikler et for tett samarbeid kan du kjøre scener for å splitte dem i narrasjonen, f.eks. ved å spille på sjalusi og misunnelse.

Men når alt er sagt, er den aller, aller viktigste taktikken denne:

Sørg for å underholde! Spill med et glimt i øyet, fortell med innlevelse og glede, og ta det som en lek. Da vil spillet være moro for alle – og det er også taktisk lurt. Det viser seg nemlig at samme hvor mye man jakter på de andres kroppsdeler, spiller primadonna eller snyter de andre for image-poeng, så blir man invitert til kjærlighets-scener og innspillinger på nytt og på nytt… så lenge man er en god primadonna. Pass på å involvere de andre i dine fargerike beskrivelser, alle liker jo å bli lagt merke til, og benytt gjerne humor. Referanse-, billed-, sjangersatire– og såkalt ‘grotesque’-humor gjør seg godt i Zombieporno.

Ressurser:

Reglene til Zombieporno

Plansjer til scenene

Rolleark

Diskusjon om spillet

Filed Under: Spillmateriale, Vitskap! Tagged With: , , ,

Farting in new tones

10. mai 2007 av Legg igjen en kommentar

Is the new generation of artists any good? Not really, are we to believe impressionist gonzo arts correspondent Eric Perdue. Read on to catch the latest gossip from New voices in art, the travelling arts exhibition last seen at Knudepunkt.

Things are about to happen in the world of art, baby. While some dinosaurs slide steadily towards extinction, new species are evolving. With the idea of timeless art being lost in some bygone age, art having ling since become as time-bound as fish or mobile phones, it’s time to find out who’s hot and who’s not on the scene of contemporary art.

The place to be right now is at New voices in art, that exhibition for up-and-coming young talents you have heard so much about lately. The doors will not open for you until tonight, but we snuck into the pre-exhibition party for the artists and their groupies to give you a taste of what is to come.

An attempt to generalise from the twelve works that have made it into the exhibition hall would conclude with something like this: political art of the anarchist/autonomous blend, while having enjoyed a brief renaissance in the wake of the activist rampages of Seattle, Genoa and the like, is writhing in its death-throes, but defiantly refuses to lie down just yet. In its wake, artist are turning towards conceptions of a more personal character, namely, good old-fashioned fucking.

One dinosaur, venerable sculptor Arvid Falch, is less than impressed.

«Most of these works are either too sexual, too political, or just too blatant», he says, aware that his musings run the risk of making him all too resemblant of a bitter old fart.

«There are way too many trying to become artists without having the urge to produce something of value. They want to appear like artists without actually producing art.»«Some of my sculptures are sexualised as well, but there is a fine balance between implying and screaming out loud», he insists, the two of us making our way between a collection of used condoms and a ring-tossing game consisting of a collection of vaginas being thrown at penises.

The sculptor moves his glass of red wine over in his left hand and grabs one of the vaginas. Upon discovering that it belongs to a five-year-old girl, he tosses it away in disgust, scoring a perfect hit on a black cock with the physical dimensions resembling that of a small pony.

«There is a kind of disease in society», Falch grovels. Something tells me it isn’t AIDS he is talking about. «We have become too privileged. There are way too many trying to become artists without having the urge to produce something of value. They want to appear like artists without actually producing art.»

Fuck this old whiner. Let’s check out what the new generation has to offer. I turn my attention to Axel Löfving, a well-mannered, soft-spoken young gentleman, who obviously gets a kick out of arranging for five-year-old-pussies to be impaled by black stallion phalluses.

«This shows how no one, especially women, can escape being a part of the game, regardless of age», he explains. Not with you around, they can’t. «To me these women are objects in a very literal sense», Löfving continues. I somehow believe that is supposed to sound feminist, although I fail to get the exact connection.

I ask about the implication of the pussies actually being the active part in this perverse display.

{mosimage}«They are being thrown towards the men», he emphasizes. «The man is standing still, the female moves, but not by her own action. She is in a forced movement». Note that he said «the female», not «the woman». The median age of his impaled females, by the way, is seventeen and a half. And that’s counting the 92-year-old.

I leave the artist and his pussies alone. While working my way around the gallery, I am nearly blinded by a sudden flash of light emitting from a projector. On a white sheet on a wall, I make out some obscure spots, a short glimpse of something that might be a nipple, then more obscenety.

«It’s supposed to be a bit obscene», admints a sleazy guy who identifies himself as the artist. Upon discovering that I am a journalist, his gaze starts to flutter towards the crowd. Muttering something incomprehensible, he vanishes in the direction of the booze and is not seen again. Later, I leard that this was supposed to be some sort of artsy porn flick.

On the far end of the room, some pervert has displayed a collection of 51 used condoms on a clothesline, some of them still reeking of semen and pussy juice, or worse. «The median age of his impaled females, by the way, is seventeen and a half. And that’s counting the 92-year-old.»

«I asked men to send them to me and attach a story», Johan Söderberg intimates. He has obvolusly been unable to carry out 51 fucks of his own accord. The stories, however, are nowhere in sight. Due to fire regulations, they were removed from the display by the exhibitors. «Now everyone is misinterpreting it», Söderberg gripes. I try to no avail to conjure forth some degree of compassion for the artist. Is he really such a sucker for attention that he prefers some janitor to vandalize his piece instead of withdrawing it from the exhibition?

«I don’t think that is a very valid question», Söderberg snaps; adding, after a moment of thought, «And I would prefer if you did not write that».

Jesus Christ. I must be getting old. These artists remind me of a bunch of sexually frustrated teenagers. Much as I hate to admit it, I’m ready to grant that old bozo Falch a point or two.

Faced with all these blatant displays of unfettered sexuality, I turn to religion. Noticing a picture of the Buddha on the other wall, I make my way there. Upon arrival, I discover that the Buddha is a nude woman, positioned next to a transvestite. Above her is a photo of a statue of a grotesque-faced guy fucking a woman in the ass.

«This does not have to be sexual in a pornographic manner», photographer Anneli Henriksson insists. «It is completely natural. People have fucked each other at all times. Things were much more natural back in the old days when they did not have to live in this fake society.»

I turn away, and all of a sudden I am assaulted by a gigantic gay-fascist mural depicting a posse of white aryan homies engaging in a communal moment of muscle-flexing & male bonding along the entirety of one of the walls. «Sieg heil», I mutter, reaching for another glass.

«I feel like I am in the presence of greatness», says photographer Margrethe Raaum, one of the young hopefuls. Her work, two photos from Kenya and Nigeria draped on a blue slik parachute, can best be described as a mixture of an orientalist vision of Africa, layered with a acidish, Wild Palms-esque aestethic.

A short molotov-toss away, her colleague Britta Bergersen crows about being the only one of the exhibitors that actually has made money on her art (apart from the generous state stipends that they are all sucking up to, of course), a photography of a butterfly laser-etched into a piece of glass. «I will not elaborate on my work beause I do not want to give people preconceptions», Bergersen says dismissively. Getting professional, I see.

By now, your correspondent has had the time to imbibe significant quantities of artsy white wine; sufficient, in fact, to produce a certain dizzyness, only held in check by that slight nausea and the piss-like aftertaste that often accompanies too sweet and cheap alcoholic beverages. Thus equipped, I take a deep breath and dive head first into the more political part of the exhibition.

I land next to a charming and excessively drunk young woman. We are sitting in a pair of chairs, on top of a couple of rustic-bourgeois cross-stitched pillows adorned with pop icons Che Guevara and Osama bin Laden. The artist, Håken Lid, has created them as a homage to his grandmother. Now he is tugging feverishly on my arm and bitching about my sitting on his beloved works of art.

«This is something I camp up with in a really, really drunk, I mean creative moment»«Fuck you», I sneer. I’ve seen him inviting others to sit on his goddamn pillows, predominantly young women of a slightly Lolita-like appearance. But I can sod off, it seems. Did I mention that his stitching is really crappy?

I scutter away with my charming new aquaintance, who turns out to be the concept artist Stina Almerød. Her piece, a fordist opinion-creating machine crewed by some poor blue-collar misfit (rather like this magazine, it seems is the only one that speaks any sense in this madhouse. The machine consists of an overhead projector and a couple of boxes with different words in them. Every few minutes, the misfit reaches into his boxes, and a new opinion – in the imperative tense – appears on the wall, seemingly at random. Right now, it’s «Love The Headline».

«This is something I camp up with in a really, really drunk, I mean creative moment», Ms. Almerød explains. Clutching her arm, I stumble towards the bar. Perhaps there is hope for the future of art after all.

This article refers to the LARP event New Voices In Art being held at Knudepunkt in Helsinge, Denmark in february 2007. While the persons mentioned are real, they are acting in character and all quotes must be concidered as fiction. Likewise, all opinions expressed by the author does not necessarily coincide with his real-life opinions.

Filed Under: Aktuelt Tagged With: , , , , , , ,

A little less conversation…

24. april 2007 av Legg igjen en kommentar

… a little more action

Lei av alt tørrpreiket på laiv? Løsningen trenger ikke å være å løpe ut i skogen for å klaske enda et troll med gummisverdet ditt. Nå kan du prøve kontaktimpro. ‘,’

Ivrige lesere av Imagonem husker kanskje at vi nevnte kontaktimprovisasjon som ett av høydepunktene under årets Knudepunkt i Danmark. Det er snakk om en danseform der man bruker kroppskontakt, vekt og balanse som verktøy for improvisasjon. Høres ut som pretensiøst artyfarty, sier du? Ganske riktig! Og det er derfor vi selverklærte avantgardistsnobber i Imagonem digger det.

En annen som også ble inspirert av workshopen på Knutepunkt er Tor Kjetil Edland, mannen bak «mini»-laivene Limbo, New Voices in Art og den norske versjonen av Club Felis. Den første helga i Juni har han derfor invitert Gabriel Widing til Oslo for å holde workshop i kontaktimpro for laivere. Imagonem har slått av en prat med Edland.

– Hva er din erfaring med kontaktimpro?
– Jeg ble introdusert for det gjennom Gabriels workshops på knutepunkt i 2006 og 2007. De tok utgangspunkt i at man på laiv ofte bare sitter og snakker og ikke tar kroppens vokabular i bruk. Kontaktimpro er en måte å våge å utforske fysisk interasksjon også. Etter knutepukt meldte jeg meg på et kontaktimprokurs her i Oslo i påsken og har også vært innom søndagsjammen på kulturhuset Hausmania.

– Hvordan vil du sammenligne Widings workshops med det du har prøvd i Oslo?
– Det er mye av det samme, særlig oppvarmingsøvelsene. Forskjellen ligger i bakgrunnen til de som var med. I Oslo hadde de fleste bakgrunn fra dans, mens på Knutepunkt var det ganske vanlige laivere. I tillegg er Widing opptatt av å bruke kontaktimpro i rollespill. På Knudepunkt i Danmark var
siste del av workshopen en laiv. Halvparten av spillerne hadde spilt en minilaiv og avsluttet laiven med ca en times kontaktimpro med samme roller.

– Hva får deltagerne på den annonserte workshopen for pengene?
– Workshopen varer fra lørdag til søndag, til sammen ca 15 timer. Instruktøren er den Gabriel Widing og hele greia foregår på dansestudioet Rom for Dans på Oslos beste Østkant. Det kreves ingen forkunnskaper og helga avsluttes med minilaiven Limbo Redux.

– Redux?
– Gabriel deltok på Limbo da jeg satte det opp på Knutepunkt i ’06, og fikk ideen til å gjøre samme laiv, men helt uten dialog. Jeg skal også delta og er veldig spent på hvordan det går.

Limbo ble opprinnelig spilt tre ganger i fjor våren. Det er en blackbox-laiv der deltagerne kan spille seg selv svevende mellom livet og døden. Laiven har blitt godt mottatt både i Norge og Sverige, og har blitt beskrevet som en meget sterk opplevelse av flere deltagere.

workshopen foregår 2-3. juni og koster 150,- mer info finner du her

Utålmodig? Søndagsjam holdes hver uke på Hausmania

Filed Under: Spillskapere & prosjekter Tagged With: , , , , , , , ,

Agabadan – Et virkelighetsspill

13. april 2007 av Legg igjen en kommentar

-Matthijs Holter

I mai går virkelighetsspillet Agabadan av stabelen. Deltagerne spiller seg selv – med et alternativt syn på virkeligheten. Kanskje spiller du en UFO-fantast som står på bakketopper med peileutstyr ved midnatt. Kanskje en religiøs fundamentalist som ser engler i solnedgangen. Eller kanskje snakker du med Mikke Mus gjennom TV’en og får høre hvordan verden egentlig henger sammen.

[Read more…]

Filed Under: Aktuelt Tagged With: ,
Neste side»
nyagul.wordpress.com/

Stemmen fra ådalen

En blog om rollespil af Morten Greis. Fra Tryggevælde ådal en dyb klang. Elverpigernes dans. Røre i det hvide slør. Disen hyller landskabet. De gamle stammer krogede trolde.

christines rant

This is my speaker’s corner where I can rant about popular culture, geeky and general stuff that amaze or irritate me. Many things do. Irritate me, that is.

Realm of Melpomene

"I reject your reality and substitute my own!"

Nordiclarp.org

anyway.

"I reject your reality and substitute my own!"

Rollespillprat

Nordic Larper

Thoughts on scandinavian style live action roleplaying

Det er en ork i brønna!

Nørwegian Style

Norwegian roleplaying games in English